- 1/1
Den tyske kjemikeren Georg Ernst Stahl (1660-1734) hadde allerede tidlig på 1700-tallet observert og tolket et flyktig stoff, en gass eller «en luft» som de kalte det, som ble frigjort ved forbrenning. Han ga det navnet «Flogiston», som betyr «forbrent» på gresk. Jo mer flogiston et stoff inneholdt, jo mer brennbart var det, og mange oppfattet flogistonet som årsak til forbrenningsprosessen. For eksempel ble trekull regnet som nesten ren flogiston.
Stahl hadde ingen fysiske bevis for at flogiston faktisk fantes. Allikevel ble teorien om flogiston allment akseptert av tidens forskere.
I 1774 møttes to naturforskere i Paris, briten Joseph Priestley (1733-1804) og franskmannen Antoine Lavoisier (1743-1794). Priestley presenterte resultatene av laboratorieforsøkene sine til Lavoisier. Han mente at ved å varme opp en kvikksølvforbindelse i lukkede glasskolber, ble det dannet «lufter» som inneholdt flere gasser, blant annet «flogiston» og en gass som han ga navnet «surstoff» eller «deflogisert luft».
- 1/1
Plansje fra Lavoisiers avhandling "Traité élémentaire de chimie".
Lavoisier fortsatte eksperimentene til Priestley, og avviste etterhvert eksistensen av flogiston med å vise at forbrenningsprosessen var en reaksjon med surstoffgassen som han kalte oxygéne, og at det var et eget grunnstoff. Den svenske forskeren Carl Wilhelm Scheele hadde allerede i 1773 fremstilt noe han kalte «brannluft» i sitt laboratorium, og som i praksis var oksygen. Men Lavoisier var først ute med å publisere sine tilsvarende funn, og har derfor æren av å være «oppdageren av oksygenet» i historiefortellingen.
Både oksygen og hydrogen er usynlige og lukt- og smaksfrie grunnstoffer i gassform, noe Lavoisier klarte å påvise fysisk før andre forskere. Han beviste at forbrenningsprosessen tilførte det brennende stoffet oksygen fra luften, og ikke som Priestley hevdet, at det avga «flogiston». Med det revolusjonerte han teorien om forbrenningsprosessen.
- 1/1
I jernverkshistorien er Lavoisiers oppdagelse viktg. For jernverkene var det en kjent sak at malmen smeltet ved å blåse luft inn i den store masovnen og sørget for at trekullet brant med høy temperatur. Var det rett og slett flogiston som laget jern? Jernproduksjon var tidens mest avanserte industri og teknologi. Kong Ludvig XVI i Frankrike sørget derfor for bevilgninger til Lavoisier for at han skulle kunne forske videre på om dette oksygenet han hadde oppdaget, kunne brukes til å forbedre masovner. Lavoisier viste at forbrenning er en kjemisk reaksjon mellom oksygengass og et fysisk stoff, i masovnen var det trekullet, og at oksygen må til for å skape varmeenergi. Kunnskapen om oksygenets eksistens brakte jernutvinningsprosessen inn i en naturvitenskapelig ramme, og la grunnen for den moderne jernindustrien.
Når reaksjonen skjer raskt, dannes synlige flammer og varme. Det er noe vi nyter godt av i en god vedovn!
Lavoisier forklarte også åndedrettsystemet på en måte som vi fremdeles gjør i dag. Med hans tids forkjærlighet for å se mennesket som en metafor for mekaniske sammenhenger, ble et jernverks forskjellige innretninger sammenliknet med en kropp; masovnen var jernverkets hjerte, blåsebelgene dets lunger og vannet i fossen verkets blod.
Grunnstoffet oksygen ble tatt inn i den vitenskapelige varmen og etter 1800 var teorien om flogistonet forsvunnet som røyk i luften.
- 1/1
Fra Eidsfoss jernverksmuseums utstilling. Her kan du blant annet se en flott samling av støpejernsovner fra Eidsfoss jernverks produksjon, fra 1750 til 1960.
De viktigste kildene til denne mikrofortellingen er Store Norske Leksikon, www.snl.no, og boka «The overthrow of the phlogiston theory» av James Bryant Conant, utgitt i 1950 av Harvard University Press, USA