Parterrehagen på Eidsfoss

Eidsfoss hovedgård i Vestfold ble brukt som bolig for eieren og til administrasjon av jernverket, anlagt i 1697. Hovedhuset ble fredet i 1923, utenom de gamle sidebygningen og hagen som også tilhører gårdsanlegget. Det gamle hageanlegget med både parterrehage og landskapspark, forsvant gradvis etter 1950-tallet. 

Eierne hadde ikke lenger ressurser til å opprettholde et så kostbart anlegg. I løpet av de siste 20 år har interessen for historiske hageanlegg blitt vekket på ny, og deler av parterrehagen er i dag nykonstruert, med utgangspunkt i gamle forbilder.

Opprinnelsen til parterre-hager kan man følge langt tilbake i tid, og under en varmere sol enn i landet vårt. Begrepet parterre betyr kort sagt et oppdelt jordstykke, og er en hage inndelt formalt i symmetrisk anlagte bed.

Allerede til romertidens villabygg finnes eksempler på geometriske oppbygde hageanlegg. I middelalderens klosterhager fikk plantebedenes struktur og system både en praktisk og religiøs betydning. Fra 1400-tallet underkastet italienske arkitekter de regelmessige bedene de samme matematiske prinsippene som palass- og villarkitekturen ble utformet etter, og det ble utviklet en hagearkitektur. Franske 1600-talls slottsarkitekter utviklet hagearkitekturen videre i den barokke stil. Slottshagene ved Veaux-le-Vicomte og Versailles ved Paris er de mest storslagne, og er blant de som har vært mest innflytelsesrike på utviklingen av hagearkitekturen som også blomstret i kongeriket Danmark-Norge på 1700-tallet.

I 1697 ble Eidsfoss jernverk etablert av generalmajor Caspar Herman Hausmann (1653-1718), som var gift med Karen Toller (1662-1742). Verket ble lagt til fossefallet mellom innsjøene Eikeren og Bergsvannet, i det tidligere Jarlsberg grevskap. Øverst i elven ble Bergsvannet demmet opp, og vannet ble ført i renner til verkets «hytter» - altså verksteder - som lå nedover langs Eidsfossen. Den høye masovnen ble plassert nederst ved elvemunningen til Eikeren, og markerte slutten av jernverksområdet. 

Bildet over viser den første jernplaten som ble støpt på Eidsfoss. I det øverste feltet presenteres kong Christian 5 til hest mellom to palmetter, nedre felt viser hvordan hyttene på jernverket var plassert mellom vannene.

Gårdsanlegget Eid lå vakkert til på en høyde over de to vannene, og det nye jernverket. Hovedhuset ble tatt i bruk som bolig for jernverkseieren når han var på besøk, kanskje hadde med seg fruen, Karen Toller, og som administrasjonsbygg for forvalteren. Det er en vanlig oppfatning at den formelle hagen ble anlagt på denne tiden. 

Den neste generasjon Hausmann bygget om hovedhuset, som nå fikk et mer representativ utseende med symmetrisk grunnplan, mange vinduer, og selvfølgelig – et betydelig antall støpejernsovner fra jernverket. Når det ble investert i økt komfort, er det et tegn på at bygningen også skulle brukes til rekreasjon og hygge. Gården fikk navnet Eidsfoss hovedgård.

Til en slik fornem bygning, hører også et representativt hageanlegg.

Hagen på Eidsfoss hovedgård ble anlagt som et formelt hageanlegg. Den er bygget opp som et rutenett av «kvarterer», firkantete felt, som er atskilt av gangstier. Parterrehagen på Eidsfoss var stor; den målte ca. 65 x 65 meter, og var delt inn i 16 kvarterer. Her var bed med «urter», altså grønnsaker og andre matplanter, og prydbed som ble beplantet med sommerblomster og stauder i forskjellige farger, høyder og struktur. Skulpturer og hageeffekter ble plassert dekorativt rundt. Vekstene ble komponert sammen med bark og farget sand og grus for å forme forskjellige mønstre. Hvilke vekster som ble dyrket i hagen, har vært avhengig av samtidens handelsvirksomhet og økonomiske ressurser, tradisjoner og kunnskap som jernverkseierne og deres gartnere forholdt seg til, og ikke minst stedegne forhold som klima og jordsmonn som passet vekstene. Hagene ble skjermet av et høyt plankegjerde som beskyttet dem mot ubudne gjester – både ville dyr og uærlige besøk. Innhegningen skjermet også vekstene mot vind og uvær.

Det første boken som om hagebruk som ble utgitt her til lands, er Christian Gartners bok Horticultura fra 1694. Den forklarer hvordan man anlegger en parterrehage med angivelse av ideelle mål og størrelser, drift og høsting. Han nevner en mengde vekster som kan dyrkes i hagen. Grønnsaksbedene kunne for eksempel inneholde sukkererter, drueerter, stengelerter, tyrkiske bønner, persille, gulerøtter, rødbeter, løk, franske løk, hvit og rød kål, ridderkål, kålrabi, blomkål, maineper, dill, fennikel, rapunsler, spinat, hjertensfryd, endiver, salater av mange slags, reddiker, vinterkarse, kjørvel, hvite og røde mjelder - og potet som han kaller kartofler eller jordepler. Til prydbedene anbefaler han "gemene slags" sommerblomster som frøs om våren; ringblomst, valmuer, kornblomster, levkøyer og riddersporer. På denne tiden var også løkplanter på moten, og Gartner nevner noen "Zwiebel-Gevxter" som kan brukes i norske hager; alle slags liljer som bør plantes " ..i Nye eller fuld Maane, i god reen Kaal-Jord...", gule og hvite narsisser, "Tulipanerne er nogle hundrede slags Coleurer, men ere vanskelige at holde ved lige her i Lehnet [Trondheim] udi Haverne, uden man sætter nogle af dem i Kister".

Gjennom å undersøke de historiske sporene i bakken etter hagen på Eidsfoss, kan man konstatere at også hagen her ble bygget opp etter tilsvarende mål som Gartner anbefaler.

Vi vet ikke eksakt hvordan hagen på Eidsfoss så ut i sine første to hundreår. Jernverkseierne, Caspar Herman og Karen Hausmann, bodde i sitt bypalé i Christiania, men tilbrakte også mye tid i sin lystgård Oslo ladegård i det gamle Oslo. Allerede i 1700 fantes det parterrehager hos de bedrestilte i byer og forsteder, slik som kartet over gamlebyen Oslo fra 1700 viser. 

Midt i kartutsnittet ligger Oslo ladegård (innenfor den rød linjen), som på denne tiden kun har en mindre del av eiendommen mellom huset og Bjørvika, utlagt som formell prydhage. Andre gårder rundt ladegården har store hageanlegg knyttet til eiendommen, slik som Alunverkets hage nederst i bildet, og Bispegården til høyre for Oslo ladegård.

En av de mest opplagte oppgavene til en hage er å produsere mat. Hagens symbolske verdi må allikevel ikke undervurderes. Et representativt hageanlegg som kartutsnittet over viser, kan belyses fra mange perspektiver. 

Da ekteparet Hausmann og Karen Toller anla hagen på Eidsfoss, var det ut fra sin sosiale tilhørighet og med inspirasjonskilder fra fjern og nær. På samme tid som jernverket ble etablert, anla kong Christian 5s halvbror og Norges stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve, Norges første barokkhageanlegg på Herregården i Larvik. At Gyldenløve igjen var Caspar Herman Hausmanns halvbror, setter hageanlegget på Eidsfoss inn i sin sosiale kontekst.

Hagen på Eidsfoss ble trolig videreutviklet av Hausmanns sønn Frederik Ferdinand (1693-1757) og hustruen Hedvig Cathrine Werenskiold (1702-1749). De hadde stor interesse for både arkitektur og hageanlegg, og da de arvet Mangelsgården i Christiania brukte de av sin store formue til å videreutvikle prakteiendommen og hagen der. 

På Eidsfoss manifesterte Hausmann enevoldstidens viktigste symbol; makten i sentrum, ved å plante to lange alléer som stråler ut fra Eidsfoss hovedgårds hovedbygning; en rett fra hoveddøren og ut mot Bergsvannet, og en annen vinkelrett på hovedhuset og ned til jernverket. 

Da Frederik Ferdinand døde i 1757, var Eidsfoss jernverk solgt til nye eiere noen år tidligere, og hageanlegget spirte og visnet i takt med nye eierskap.

I 1874 laget Fredrik Hiorth et kart over Eidsfoss jernverk. Utsnittet over Eidsfoss hovedgård viser parterreanlegget beliggende på sydsiden av hovedhuset og langs med sidefløyen, og som nå delvis er løst opp med svungne grusganger mellom bedene. 

Vest for den gamle delen, ligger "den franske del" opparbeidet etter de nye, romantiske hageidealer, mens barokkens storslagne alléer strekker hagens siktlinjer mot øst (til høyre) mot Bergsvannet, og nordover, ned til elva, arbeiderstrøkene og jernverksområdet.

På begynnelsen av 1900-tallet bodde verkseierfamiliene Paul Lassen Schwartz (1853-1922) og forvalter Christian Olsen Thon (1844-1919), på Eidsfoss verk (som det nå het). Olsen Thon holdt hus i forvalterboligen kalt «Bekken», og Schwartz bodde på Eidsfoss hovedgård. 

Begge to hadde familie med mange barn. Hagene var yndete lekeplasser, med mange spennende og vakre steder å tilbringe tiden i. Det var dog skiller mellom verkseierbarna og arbeidernes barn. I hovedgårdens hage fikk verkets barn sjeldent leke. 

Derimot i Bekken var verkseierfamilien mer rundhåndet med å invitere også barn fra verket til fødselsdagsselskaper og annen moro. Paul Lassen Schwartz hadde seks barn da han ble enkemann i 1902. I 1905 giftet han seg på nytt, nå med Kathrine Helene (Thrine) Anker (1860-1933). Thrine var også enke, men barnløs. Hun kom fra den velstående familien Anker i Halden, der hennes familie eide Rød herregård.

I 1910 brant den nordre sidefløyen til Eidsfoss hovedgård ned med verkets kontor, fjøs og stall. En ny stall ble reist der den gamle hadde stått, og på den andre siden av tunet kom det et nytt vognskjul, med garasjeplass til verkseierens automobil. Tunet foran hovedbygningen fikk to oppstilte kanonlavetter vendt mot eikealléen ut mot Bergsvannet. 

Den eldste kanonen var støpt før 1869 i Elswick støpeverk ved Newcastle, England. Det andre kanonrøret er en kopi av den britiske modellen som ble støpt hos Jacob Aall & Søn i Tvedestrand i 1875. På hver side av hoveddøren, ble det plassert to vestalinner i støpejern fra Bærums verk. 

Det var nå også svært populært med store plantebed inntil husveggene, og på begynnelsen av 1900-tallet dekket en stor pipeholurt fasaden mot tunet. Hvite stakittgjerder rammet inn hagen.

På begynnelsen av 1900-tallet arbeidet den norske kunsthistorikeren Carl Wille Schnitler (1879-1926) med sitt store verk om Norges hagehistorie, som ble utgitt i 1916. Schnitler besøkte også Eidsfoss, der han undersøkte den gamle hagen. Han målte opp og tegnet et kart over den delen av anlegget som lå fra hovedgården og mot Bergsvannet. 

Samtidig tegnet han inn forslag til nye elementer til hagen, kanskje var de ment som ideer som den nye verkseierinnen som ideer til videreutvikling av hagen?

Frem til 2. verdenskrig var det ansatt gartner på Eidsfoss, kanskje også noen år etter. Hagen var fremdeles svært innholdsrik, med store blomster- og grønnsaksbed. Etter 2.verdenskrig ble det stadig vanskeligere å holde et stort og mangfoldig hageanlegg vedlike. For eierne av Eidsfoss hovedgård hadde både økonomien og hagemotene endret seg. 

Funksjonalismens arkitektur smittet over på hageplanene også. På 1950-tallet ble parterrehagens blomsterbed utlagt som plen. Frukt- og grønnsakhagen ble forenklet med bærbusker og frukttrær, og ble nesten borte etterhvert. Skråningen ned mot veien ble plantet med lerk og resten av områdene som før var holdt som naturpark, vokste igjen. 

Landskapsparken var da allerede bare et minne, og på 1980-tallet ble også Schwartz-familiens private gravlund fjernet. Den gamle hagens drakt og prakt, ble et vagt minne.

Men bevaringsinteressen på Eidsfoss våknet på slutten av 1970-tallet. Den siste private eieren av Eidsfoss startet prosessen med å etablere en stiftelse for å ta vare på Hovedgården i 1990. 

Tiden var samtidig inne for å undersøke hagens historie. Ragnhild Momrak, hovedfagstudent på Institutt for landskapsarkitektur ved Norges landbrukshøgskole på Ås, skrev sin hovedfagsoppgave om hagen på Eidsfoss. Oppgaven inneholder en beskrivelse av hagens historiske utvikling. Hun laget også et forslag til hvordan hagen kunne rekonstrueres til et fremtidig hageanlegg. 

Avhandlingen var ferdig i 1990 og har fungert som veileder og inspirasjonskilde til anlegget vi ser i dag.

Parterrehagen kalles nå «Haven». Slik den fremstår i dag, er den et resultat av et prosjekt som ble gjennomført omkring 2000. «Haven» blir i dag i hovedsak stelt av frivillige fra stiftelsen Eidsfos Hovedgård, og er åpen for alle som vil besøke den.