Kronikk: Alltid beredt! Leidang og hird i kongens tjeneste

I middelalderen fantes det to militære enheter. Den ene var leidangen, og den andre var hirden. Leidangen ble etablert allerede på 900-tallet og var først og fremst kongens sjøforsvar. Den besto av våpenføre menn som pliktet å følge kongens krigføring innenlands. Leidangstjenesten var obligatorisk, og grunnutrustningen besto av skjold, øks og spyd, våpen enhver måtte ha hjemme i tilfelle leidangsutbud. Jo høyere oppe i hierarkiet man var, jo bedre var våpenutrustningen. Hvert år møtte man på våpentinget, hvor våpnene ble inspisert av en av kongens hirdmenn sammen med sysselmannen. Manglene oppmøte, manglende eller defekte våpen, eller om man ble tatt i å låne våpen fra noen andre, ble straffet med bøter.

Kongen valgte selv størrelsen på leidangen. Det var ikke alltid hele enheten ble mobilisert, det kom an på oppdragets omfang. Men hvis landet ble angrepet utenfra av en «kristen eller hedensk hær» måtte alle kvesse våpnene, og det er herfra uttrykket å gå «mann av huse» kommer fra. Mann av huse-utbudet betød full mobilisering. Da som nå, ble det satt inn store ressurser for å ha et operativt forsvar, og desertering og unnasluntring ble strengt straffet, det samme gjaldt for de som sovnet på vetevakt! Og gikk det så galt at selve skipsstyreren stakk av fra skipet sitt mens det var i leidangsstjeneste, ble han dømt til fredløshet. Det betød i praksis at han sto utenfor loven, og ikke var beskyttet av rettsordenen. Falske krigsbud var heller ikke noe å spøke med. I Landevernsbolken i Landsloven, kapittel fem, kan vi lese følgende: «Hvis noen som var gjort fredløs her, kommer inn i landet vårt og bringer sannferdig krigsbud som landsfolket ikke før visste, da kan han fritt oppholde seg i landet med kongens råd og befaling, selv om han før var niding. Hvis noen bærer usant krigsbud, er han fredløs, selv om han før fritt kunne oppholde seg i landet». I fredstid ble den aktive krigstjenesten erstattet av leidangsskatten, som tilsvarte halvparten av krigsutstyrets verdi.  

Leidangen opererte sjelden alene. Leidangens trofaste følgesvenn var hirden, som besto av utvalgte menn som hadde sverget ed til kongen. Hirden var en omfattende organisasjon som var delt inn i tre klasser: Øverst på rangstigen var hirdtjorene som var hirdens styrings- og befalsmenn. Hirdtjorene arbeidet tett på kongen og hadde titler som «stallare», «lendmenn» og «skutilsveiner». (Senere i middelalderen kom titlene «ridder» og «baron». De utgjorde adelen i samfunnet).  Høy rang hadde også den neste klassen, de egentlige hirdmennene, som var spesialtrente elitesoldater. Disse pliktet, i motsetning til leidangen, å følge kongen på krigstokt til utlandet. En avdeling i denne klassen besto av «gjestene». Gjestene var, ikke som vi tror, hyggelig å få på besøk. For de ble nemlig sendt rundt i riket for å oppspore, fengsle og gjerne drepe kongens fiender. Gjestene hadde en sterk lojalitet til kongen og var den ytre vakten rundt kongen. Forholdet mellom gjestene og hirdmennene var preget av rivalisering, som ofte endte i slagsmål. Nederst på rangstigen sto kjertesveinene. Dette var unge menn fra aristokratiet som aspirerte mot å bli en ekte hirdmann. Kjertesveinene holdt lys for kongen under kongens gjestebud og ved andre anledninger.

I dannelsesverket Kongespeilet, skrevet på oppdrag av Magnus’ far Håkon Håkonsson, finnes forbausende detaljerte opplysninger om hvordan det høvet seg å opptre og framtre som en hirdmann. Kongen hentet høviske idealer fra Europa og forventet av sine hirdmenn at de skulle kunne opptre dannet både i krig og fred. De måtte opptre anstendig overfor damer, gjerne sitere passasjer fra kjente litterære verk, te seg edelt og elegant og omgås drikk og spill med vett. Drukkenskap, flåkjeftethet og skjørlevnet ble sett ned på. Det var stort å være medlem i hirden. Blant annet måtte en hirdmann ha pent kjemmet hår og skjegg, og bære plagg av beste kvalitet. Han skulle ha en stolt holdning og gå lett og raskt, nærmest skride over gulvene i kongshallen. I møte med kongen sto han rank og rett i passelig avstand med høyrehånden fast rundt venstre håndledd. 

Landsloven er sparsommelig med opplysninger om hirden, nettopp fordi hirden hadde sin egen lovbok, Hirdskråen, som vår konge Magnus Lagabøte fikk revidert i 1277. Her kan vi blant annet lese om hvordan hirden skulle utrustes: ”En skutilsvein skal eie fullt harnisk; det er først spaldener eller våpentrøye, brynkolle og brynje med brynjehoser og brynjehansker, hjelm eller stållue og plate”. Videre står det at hirdmannen skal eie våpentrøye, og utenpå skal han bære panser eller brynje, dertil stållue og skjold, sverd, spyd, håndbue, piler og hjelm. Gjestene og kjertesveinene derimot skal ha en sterk våpentrøye og ellers likt utstyr som hirdmennene, men noe færre piler. 

Den norske leidangsflåten var effektiv både i forsvar og angrep. Den var viden kjent og kongens viktigste trumfkort. Den kan ha vært selve hovedgrunnen til at det norske kongedømmet ble regnet som et av Europas mektige riker.