Kronikk: Dronningen og landsloven

Som vi vet er ikke kvinneundertrykking noe nytt fenomen. Tidligere forskere har gjerne forklart forskjell på kvinner og menn med å ta en kikk på steinalderen. Kvinner har blitt fremstilt som hjemmeværende med barn, og med en viss grad av råderett over den private sfære, mens menn har gått på jakt, og vært ute i det offentlige rom og skaffet innflytelse og drevet politikk.  

Man har altså tatt utgangspunkt i den berømmelige «Man the hunter-modellen». Denne teorien har vært basert på kvinner og menns biologiske betingelser og medvirket til å naturliggjøre menn som aktive på den sosiale arenaen og kvinner som nettopp maktesløse og passive.

Heldigvis går forskningen fremover, og vi har de siste tiårene fått et mer nyansert syn på forhistorien og kvinners plass i denne. Et rådende syn i dag er at kvinner i for eksempel vikingtid hadde mye makt, mye mer enn i middelalderen. Rent kategorisk i Norge regner vi vikingtiden fra angrepet på klosteret på Lindisfarne i 793 til salige Olav faller på Stiklestad i 1030. I vikingtiden vet man at kvinner hadde full råderett over hus og hjem og kunne snakke på tinget. 

Da kristenretten ble innført på Moster i 1024, av hellige Olav og hans menn, ble det endringer for kvinner. Det kom blant annet forbud mot å drive trolldom, regler for seksuelt samkvem samt en rekke andre livsbegrensende lover og regler som jeg ikke skal liste opp her. Samtidig kom det med kristenretten også lover for et mer humant syn som også gavnet kvinner. Ekspempler på dette er at gifte menn kunne ikke lenger holde friller (elskerinner) slik som i vikingtid, det ble forbudt å sette barn ut for å dø, og kvinner fikk økt råderett over hvem hun skulle gifte seg med. 

Og sist men ikke minst: Vi er alle like for Gud. Fattig som rik. Ung som gammel. Kvinne som mann. I sum kan man si at Kristenretten innskrenket kvinners frihet på noen måter, men utvidet kvinners frihet på andre måter.

Med Magnus Lagabøtes Landslov, som i år feirer 750- årsjubileum, endret samfunnet seg og en moderne stat ble sakte men sikkert formet av loven. For Magnus bøtet på lovene, også for lover som gjaldt kvinners rettigheter. Vi kan si at Landsloven er kompromissenes lov. Den fredelige og milde kong Magnus så på seg selv som Guds ombudsmann som skulle tjene sitt folk og sørge for at alle ble hørt og alles interesser ble ivaretatt. Også kvinners interesser. Landslovforskere har pekt ut en krets rundt kongen som vel kan ha bidratt til å utforme lovene. Blant disse kan det ha vært kvinner. 

En viktig ting vi nemlig skal merke oss er at det norrøne ordet madr som gjerne tolkes som ordet mann faktisk kan bety både kvinne og mann. Derfor kan vi ikke vite sikkert om det bare er menn som blir omtalt i loven der det står madr, menn som blir rådspurt eller menn som bestemmer. Dette betyr også at kvinner antakeligvis har hatt innflytelse på lovverket. En som stadig trekkes frem som en særdeles innflytelsesrik kvinne, er Ingebjørg Eriksdatter, Magnus’ dronning. Hun var datter av kong Erik Plogpenning av Danmark og ble visstnok røvet ut av klosteret på Jylland for å bli gift med Magnus siden det hastet å få dannet en allianse med Danmark. Ingebjørg omtales som særlig initiativrik, og hun var aktivt deltakende på vegne av sine unge sønner i rikspolitikken etter at Magnus døde i 1280.

Ingebjørg har nok ikke hatt så mye hun skulle ha sagt da hun ble giftet bort til Magnus. Kvinner var viktige brikker i kongenes strategiske spill, og ekteskapsallianser i mektige familier har pågått i Norge til vår tid. (Husk på at vår dronning Sonja er den første norske dronningen på uminnelige tider som ikke er «hentet» fra et annet kongehus i Europa). Ingebjørg kan ha tenkt en del på sin manglende rett til å bestemme over sitt eget liv, og man spør seg om hun kan ha påvirket kongen til å sikre kvinner flere rettigheter. Landsloven innfører nemlig halv arverett for kvinner, noe som allerede fantes i Danmark, i den Jyske lov. Det innebærer riktignok at kvinner skal arve halvparten av det menn arver, og i vår tid er jo det urettferdig! 

Men i middelalderen var loven radikal, og den fikk en markant betydning for kvinners uavhengighet. Ifølge Landsloven må kvinnen gifte seg med foreldrenes samtykke for å få arv, og hun blir kun gjort arveløs om hun gifter seg med noen som foreldrene nekter henne å gifte seg med. Dette er brutalt, men også en lov en listig kvinne kunne sno seg rundt. 

For Landsloven sier nemlig at ugifte kvinner har krav på like mye arv som gifte kvinner. Det står også at ugifte kvinner skal ha full råderett over godset sitt fra de er 20 år gamle. Det må jo i praksis bety at man kan nekte å gifte seg, få arven man skal ha og deretter gifte seg med hvem man vil? Det betyr også at en kvinne som ikke vil gifte seg, ikke står på bar bakke. Hun kan klare seg selv, og er ikke avhengig av å bli underholdt av en mann. Dette er nytt. I «Arvetallet», bolk fem i Landsloven, er reglene om arv nedskrevet med en forbløffende smidighet og med rom for kompromisser som den menneskekjære kongen ville møte menneskene med. Kanskje med en betydelig påvirkning av sin kone Ingebjørg.

Selv om vi har langt igjen for å nå en fullstendig likestilling mellom kvinner og menn, viser historien oss at det stadig skjer fremskritt. Og det er nok en grunn til å feire Landsloven som ble vedtatt i 1274. Den er det første, norske skriftlige bevis på at kvinner hadde rett til å leve økonomisk uavhengige av menn.