Kronikk: Forbrytelse og straff i Landsloven

Det moralske synet vi har på aggresjon og voldsbruk har endret seg drastisk gjennom historien, det samme har synet på menneskeverdet. La oss ta vikingtiden. I vikingtid var ikke treller mennesker med samme verdi som frie mennesker. En trell var en trell. Døde trellens eier, kunne gjerne trellen bli «slaktet» og gravlagt sammen med sin eier. Gjorde trellen noe dens eier ikke likte, kunne trellen få seg et avskåret øre (hvis den stjal et brød), få en omgang juling eller bøte med livet. Ingen stilte spørsmålstegn ved dette.

Alle husker vi dessuten sagaen om Fosterbrødrene, og Torgeir Håvarsson som slo i hjel en gjeter som hvilte seg over staven sin. «Han sto så lagelig til for hogg». Eller vi husker sagaen fra gymnasdagene om Egil Skallagrimsson og hvor den syv år gamle Egil ble så rasende på elleveåringen Grim at «da sprang Egil mot Grim og hogg øksa fast i hodet på ham så den sto fast i hjernen». Vi lo av dette husker jeg, og tenkte at vikingene var gærne, men sannheten er at i deres verden var det slett ikke så galt. Vold var akseptert i samfunnet for å rette opp krenket æresfølelse. Grim hadde tross alt jukset i ballspill. Og selv om Egil bare var et lite barn, sa moren hans at han kunne nok bli en dugelig viking! (Det skal likevel presiseres at denne scenen nok ikke var hverdagskost og at de som kunne løse en konflikt uten bruk av vold har blitt fremstilt som de mest heroiske i sagalitteraturen).

Selv om mye ble forbedret i Norge da Kristenretten ble innført i 1024, forsvant ikke voldsbruken. I middelalderen fantes en utbredt oppfatning om at voldsbruk av natur ikke var ondskap. Det var intensjonen bak som var avgjørende. Personlige konflikter mellom menn på samme hierarkiske nivå utgjorde mye av politikken. Det fantes ikke domstoler som kunne gripe inn, slik vi har i dag. Det var heller ingen skille mellom ”sivile” og ”militære” midler. Vold var et fullt ut akseptabelt middel og en del av samfunnsordenen. Hevn var tillatt ifølge de eldste lovene, men det var regler for hvordan den skulle utføres. Det ble riktignok forbudt med blodhevn og umotivert drap for småtterier, for eksempel at det ble ulovlig å drepe noen som slo deg i håndbak, men i vår kristne middelalder kunne man drepe for den gode saks skyld, noe blant annet korstogene vitner om. Det var ikke slik at kirkens tanker om fred automatisk utelukket bruken av krig. For målet helliget midlene, og bellum iustum – den rettferdige krig - var fullt ut tillatt.

En av grunnen til at Landsloven får en slik landsomfattende feiring, er fordi den lanserte lovmateriale som virket preventivt mot blodsutgytelse. Landsloven ble etablert for å stabilisere samfunnet og tjene alles interesser, også de fattiges. Da trellesamfunnet ble oppløst på 1100-tallet, sto trellen uten nær sagt en eneste rettighet og fullstendig på bar bakke. Dette førte til en voldsom økning i fattigdom, tyveri og elendighet, for 20% av befolkningen i det norske samfunnet var treller. Det sier seg selv at i kjølvannet av dette oppsto det sterk uro. Det nyttet ikke å be sin tidligere eier om husly og arbeid, for ifølge de gamle lovene hadde eieren rett til å grave en grop, og kaste hele trellefamilien i gropa. Det var dette som kaltes «gravgangsmenn». Den som overlevde lengst kunne eieren da ta inn til seg og gi underhold. Denne loven ble opphevet i Landsloven. I Landsleiebolken er det nedskrevet lover som hjelper de fattige med å etablere et liv i anstendighet og uten fare for å sulte i hjel. Fattige fikk mulighet til å leie og dyrke egen jord, og de hadde rett til å drive handel. De slapp også dødsstraff om de stjal for å livberge seg. Gjennom Landsloven ble fattige sett som mennesker på lik linje med de mer privilegerte, noe som også gjorde dem mindre sårbare for overgrep.