Kronikk: Handel, vandel og noen gode råd

Utveksling av varer og tjenester har foregått så lenge mennesket har eksistert. Og i middelalderen var det eldgamle gavebyttesystemet en avgjørende faktor for kongens maktgrunnlag. I Regesta Norvegica bind 2, kan vi for eksempel lese sammendrag av brevet fra vår konge Magnus til kong Edvard I av England, datert 10. mai 1276: «…som tegn på fornyelse av det gjensidige vennskapet og enigheten om fred, sender kong Magnus ridderen Jon med følgende gaver til den engelske kongen: Tre hvite og åtte grå geirfalker, ett sølvstaup, 20 stk. røyskattskinn og et helt hvalhode med barder». Eksotiske varer var ettertraktet, og ved at kong Edvard mottok disse gavene, sto han i gjeld til kong Magnus. For gaven måtte gjengjeldes, skulle han stå på god fot med den norske kongen. Brudd på reglene, for eksempel at gaven ikke ble akseptert, gjengjeldt, eller ikke behørig takket for, ga uttrykk for misnøye med den andre parten. Dette kunne i ytterste konsekvens signalisere krig.

Mens kongen i Tønsberg, høyt hevet på borgen over byen, bedrev sin form for handel gjennom en utstrakt gaveutveksling med andre fyrster for å opprettholde og etablere allianser for det norske riket, var middelalderen en periode hvor markedshandelen var blomstrende og lokalisert i byer. Tønsberg var en av landets viktigste byer med sin strategiske plassering ved utgangen av Oslofjorden. Lange, smale tomter lå ned mot sjøen, og fra Store Stræti (Storgaten) gikk smale passasjer, almenninger eller veiter mellom bygårdene ned til sjøen og bryggene, hvor handelsskipene lå fortøyd. Som by trakk Tønsberg til seg ulike yrkesgrupper. Kongen med sine hirdmenn trengte tjenester, og det samme gjaldt prestene og munkene ved byens kirker og klostre. Der var gårdeiere, tjenestefolk, bryggesjauere, håndverkere, bakere, pilegrimer, prostituerte og gjøglere - for bare å nevne noen!

Gjennom Tønsberg ble det hovedsakelig eksportert smør, huder, pelsverk og jern. Eksotiske varer, tekstiler, metallvarer (særlig kobber), og øl ble importert. Kjøpmenn kom for å tilby sine varer. Mange ville involvere seg i handelen og var rammet av begjær etter raske penger, spenning, status og utferdstrang. Dette skapte et slikt hodebry for kongen at han så seg nødt til å utforme en lov. I «Kjøpebolken» i Landsloven, kapittel 23, kan vi lese følgende: «Nå fordi det er svært vanskelig å få tak i arbeidsfolk på landsbygda og alle nå vil dra på handelsreiser, så vil vi fullt ut ha slutt på at noen som eier mindre gods enn tre mark sølv, skal dra på handelsreiser».  Denne loven gjaldt fra påske til mikkelsmesse, altså i perioden folk behøvdes mest på landet. Men deretter kunne hvem som helst prøve lykken i jungelen av lurendreiere, redelige kjøpmenn, taskenspillere og blant alle farer og lyster som lurte og lokket i fremmede byer.  

Så hvordan fortonet livet seg for den som kom seg på handelsreiser og kanskje etter hvert oppnådde status som kjøpmann? Hvordan skulle man manøvrere i denne kompliserte og uoversiktlige verdenen, som var så uvant fra livet hjemme? I dannelsesverket Kongespeilet, som vi tror ble skrevet på oppdrag av kong Håkon Håkonsson for sine sønner, Håkon og Magnus, kan vi lese mer om hvordan man skal føre seg som kjøpmann. Verket er utformet som en dialog mellom en far og en sønn, hvor sønnen spør faren om råd når det gjelder ulike yrkesgrupper. Det første kapitlet dreier seg om kjøpmannsyrket, og her rådgir faren sønnen om hvordan han skal lykkes i handelsbransjen. «Den mann som kjøpmann skal være, må sette seg i mangeslags livsfare, stundom på havet, stundom i hedenske land, og nesten alltid blant ukjent folk. Han må jevnlig skikke seg vel der han er. På havet må han være meget rask og meget djerv», begynner faren å fortelle sønnen. Deretter kommer flere gode råd: Stå opp tidlig, finn en kirke og gå jevnlig til messe. Legg merke til hvordan de største og de beste kjøpmenn steller med sin handel. Se etter de beste varene og sørg for at du ikke blir lurt, ha alltid forstandige vitner på kjøpet ditt. Er det skade på varene når du skal selge dem, skal du ikke skjule skadene for kjøperen, men være ærlig. Lær deg lovverket, slik at du kan svare etter loven i alle saker. Gjør deg til venns med konger og stormenn, og vær munter og vennlig. Lær deg godt sjømannskap, og ha alltid skip og utstyr i orden. Videre forteller faren: «Pass nøye din tunge, og vit at det er et godt råd. Er det noe du skal vare deg for som djevelen selv, er det drikk og spill, skjøger, tretter og terningkast. På disse grunnvollene bygges de fleste ulykker». Det var ikke alle unge, håpefulle handelsreisende som fikk med seg slike råd på ferden. Mange vendte hjem, klok av skade, kjøpmannskap var nok ikke for hvem som helst.  I 1276 utga Magnus Lagabøte Byloven for Tønsberg, også betegnet som «en håndbok i folkeskikk». Lover og regler rundt handelens irrganger er viet betydelig plass. Tønsberg var, da som nå, en høyst vital by hvor handelen gikk livlig, til lykke og glede for noen, men andre til besvær.