I Tønsberg har mange tradisjon for å tilbringe feriedager ved sjøen. År etter år valfarter vi til Tjøme og Hvasser på helligdagene fra påske og utover. Noen fyrer bål, noen går tur på svabergene, og andre soler seg mens ungene pirker med pinner i strandkanten eller leter etter skjell og fossiler. Slike utflukter gjør oss fornøyde med oss selv. Vi er innprentet med at frisk luft er bra for oss, og hvis vi i tillegg kan mosjonere litt og være uten mobiltelefon et par timer, har vi vært riktig flinke!
- 1/1
Men det er flere sider ved det å ferdes ute i naturen som er minst like viktig for mental helse som det fysiske aspektet. Duften av sjø og vind i ansiktet, lyden av sjø og måkeskrik og synet av bølger som ruller over sleipe svaberg, gjør oss godt. Dette er urgamle bilder og opplevelser som vi oppfatter som meningsfullt. Mennesket er også natur. Vi er hjemme i naturen.
Allemannsretten
Turer i fri natur langs kysten, i skogen og på fjellet er mulig for oss, takket være Allemannsretten. Allemannsretten er en samlebetegnelse på rettigheter vi har til å benytte naturen, og de fleste reglene kan vi lese i Friluftsloven. Norges gode lovverk for fri ferdsel gjelder også til en viss grad på områder som er eid av privatpersoner. I dag bruker vi naturen hovedsakelig til rekreasjon, men før i tiden ble den for det meste brukt til jakt, fiske, og sanking av nøtter, bær og røtter. Dette var nødvendig for å overleve, og retten til å ferdes fritt til sjøs, til skogs og til fjells var nedfestet med lov, da som nå. I Magnus Lagabøtes Landslov, som i år feirer 750-årsjubileum, kan vi lese om disse lovene i bolk syv, Landsleiebolken. Bare hør på denne, i kapittel 60: «Hvis noen drar over andres eiendom på rette veier, da kan han skyte ekorn hvis hundene får ferten av det». Jegeren har lov til å ferdes - men ikke lov til å jakte storvilt i andres skog, men ekorn er altså greit.
I kapittel 48 kan vi lese om sildefiske: «Hvis folk drar på sildefiske, har de rett til å kaste fisken opp på både åker og eng, hvor de enn vil». Det står riktignok etterpå at silden må fjernes før sommermål, hvis ikke eier landeieren all fisken. Vi kan også lese at det er lov å jakte på bjørn og ulv i enhvers skog, og at det er lov å hogge ved i andres skog hvis man er på gjennomreise eller mangler noe på en slede eller et skip. Og det lønner seg ikke å være grisk. Denne er fra kapittel 47: «… Overalt der hvor folk eier en lakseelv sammen, skal enhver sette fangstredskap i sin del av elven og likevel sette det slik at fisken kan gå opp i hele elven. Guds gave skal kunne gå til fjells og til fjære, slik den ville ha gått om den gikk helt fritt. Dersom noen stenger elven, skal de som eier ovenfor, stevne ham til tinget med fem dagers varsel til å bryte ned stengselet. Og hvis han ikke vil bryte det ned, skal de kreve folkehjelp til å bryte det ned». Deretter kan den som satte opp stengselet vente seg en klekkelig bot, faktisk én mark sølv. En mark sølv tilsvarer én ku, og det er ikke rent lite. Hvis man eide én ku i middelalderen var man på grensen til å være fattig, og eide man tre kyr var man på grensen til rik! Det står også i samme kapittel at ingen skal nekte folk å fiske utenfor sin eiendom.
Landsloven og hva man gjør om man finner en hval på land
Landsloven er dessuten tydelig på at allfarveiene skal være åpne, og hvis veien går til et gjerde, plikter man å lage en åpning eller en grind i det, hvis ikke vanker det bot. Loven går grundig til verks når det gjelder å beskrive eiendomsforhold, hva man har rett til og ikke og bøter for overtredelse av eiendomsrett og brudd på rettigheter som kommer alle til gode. Landsleiebolken er den største bolken i Landsloven, men yndlingskapitlet mitt er kapittel 64, om hvalfunn! En hel side er viet til hva man skal gjøre om man fanger eller finner en hval. Her er noen utdrag fra de enkleste reglene: «Folk kan fange hval hvor de vil, unntatt sildehval under sildefisket. Hvis noen skyter en sildehval under sildefisket og på den måten driver bort Guds gaver, er han skyldig 13 mark sølv og 8 ørtuger til kongen». Og så denne: «Hvis noen skyter en hval med merket spyd og andre finner den på dypet, skal den som skjøt, ha halvparten, hvis han har vitner på skuddet sitt, og de som finner den og siden berger den, skal ha den andre halvparten». Det er ikke noen tvil om hva du skal gjøre her: «Hvis noen finner en hval på land, eller nær land, slik at ingen trenger å flytte den, skal han skjære av festeremser og feste hvalen med dem, og skal ha finnerspekket en favn hver vei. Og dersom han trenger å flytte den litt for å feste den, da skal han ha finnerspekket to favner hver vei. Men hvis hvalen reker ut igjen og festene ligger på land, da er han sakesløs».
Allemannsretten slik vi kjenner den har lange tradisjoner i Norge, og den er verdt å kjempe for. Selv om vi som enkeltmennesker ikke lenger nytter naturen for å overleve, kan vi vel knapt tenke oss hvordan det ville ha vært å ikke kunne bevege seg fritt i områder vi er glad i.
Men se opp for strandede hvaler! Det kan være komplisert.
«Hvis noen drar over andres eiendom på rette veier, da kan han skyte ekorn hvis hundene får ferten av det».