Kronikk: Landslovens muntlige poesi

Landsloven, som i år feirer 750-årsjubileum, er hovedsakelig en sammenfatning og videreutvikling av de fire tidligere landskapslovene for Gulating, Frostating, Borgarting og Eidsivating. Loven var gitt av kongen, og den skulle favne alle Norges innbyggere, fattig som rik. Når lagmannen leste opp loven på tinget, var det derfor selveste kongen som talte til folket og berettet om hva som var rett og galt, om frigivning og straff.

Da unge kong Magnus gikk i gang med dette omfattende lovverket, hadde han et knippe folk rundt seg som var vel så bevandret i juridiske spørsmål som ham selv, erfarne politikere og embetsmenn. En av dem som var med på å utforme loven var Sturla Tordsson, Snorre Sturlasons nevø, som blant annet skrev sagaen om Magnus’ far Håkon Håkonsson. En grunn til at Magnus ville ha med seg Sturla til å skrive Landsloven, var ikke bare fordi Sturla som sagaforfatter hadde reist mye og var godt informert om dagens politiske og sosiale forhold. Men Sturla kunne skrive, og han kunne skrive godt. Enkelte kilder kan fortelle oss at Magnus selv var svært glad i ord og vendinger, og vi tror derfor at det var viktig for kongen å få skrevet loven på en mest mulig fengende og begripelig måte. Landsloven ble nemlig til i en tid da kun 10% av befolkningen kunne lese og skrive og hvor den muntlige fortellertradisjonen var høyst levende - med muntlig traderte lover, regler, sanger, kvad og legender.  Dette visste Magnus, og han skjønte at om han skulle nå frem med sine lover, enkelte av dem temmelig kompliserte, måtte de utformes på en måte som ble husket av tilhørerne – og ikke minst forstått. Derfor finner vi flere grep i Landsloven som vitner om språklig finstemthet, og den ordmektige Sturla Tordsson kan vel ha bidratt her.

Det er imidlertid ikke noe nytt med at Landsloven har en poetisk og muntlig karakter. Også den tidlige romerretten og de gamle norske landskapslovene la vekt på et forståelig språk. Man hadde lagt merke til at en del lover ble omgjort til langt enklere ordtak for å huskes og forstås bedre av vanlige folk. Et eksempel er ordtaket «Den som sover, synder ikke». Dette er basert på det kristne rettsprinsippet om at man ikke skal straffes for noe man har gjort uten vond mening. Slike ordtak, samt munnhell og fyndord, ble tatt i betraktning og var inspirasjonskilder for Landslovens språk.

I Landsloven finner vi mye alliterasjon, for eksempel bokstavrim. Flere steder er fisk for eksempel omtalt som «Guds gave», og i Landsleiebolken kan vi lese at Guds gave skal kunne gå til fjells og til fjære. Et annet sted står det at allfarveiene er de veiene som går fra den ene enden til den andre i en bygd, og som går fra fjell til fjord (fra fialle oc til fiouru). Dette er en upresis lov, for det finnes mange andre vannhindringer man kan støte på, som sjøer, bekker og dammer, men her veier altså poesien tyngre enn en korrekt skriftliggjøring av loven. For alle skjønner hva som menes, dette er uttrykk som finnes i det muntlige språket.

Flere av lovene begynner med «Nå», som også er et muntlig trekk. Bruken av «Nå» vitner om aktualitet, og får tilhørerne til å spisse ører.  Et eksempel på dette er loven om å gå ubedt i gjestebud, kapittel 28 i Mannhelgebolken. Til forsmedelse for gode menns navn og rykte, var det ikke uvanlig at uønskede personer dukket opp i private gjestebud og laget spetakkel. Dette må ha forekommet ofte, siden loven er skriftliggjort og er viet et helt eget kapittel: «Nå har noen det med å gå i folks gjestebud, ubedt av den som holder gjestebudet, og sitter der som snyltegjester selv om de blir strengt jaget bort eller blir litt ille medfart, da skal de være halvrettsmenn og være skyldige 1 øre sølv til kongen. Dette er gjort fordi mang en god mann har fått skam og vanskeligheter på grunn av slik uforskammet oppførsel». Den hyppige bruken av komma viser også lovens muntlige skrivemåte.

Noe av det som gjør størst inntrykk i Landsloven, mener jeg er den direkte talen til leserne og tilhørerne av loven. Et eksempel på dette er fra Prologen, hvor kong Magnus taler direkte til oss og forklarer hvordan lovboken er bygget opp. Han sier følgende helt til sist: «Vi ber dere også om at dere bærer over med oss i det som mangler, fordi det har mer årsak i vår vankunne eller vanvare enn i vår uvilje, som man kan tenke seg, selv om vi hadde tatt på oss mindre ansvar, og vi hadde vært mindre opptatt av dette gjøremålet enn vi er. Finnes det også noe nyttig i det, takker vi alle Jesus Kristus for det, måtte hans navn være velsignet til evig tid. Amen». Her viser kongen seg fra en ydmyk side, han taler i vakre vendinger, likefremt og ærlig, og respektfullt overfor sine undersåtter.

Landsloven var i kraft i mer enn 450 år, og flere av lovene var aktuelle til langt ut på 1900-tallet. Dette har sin forklaring i lovverkets smidighet, og at loven kom alle til gode, også vanskeligstilte. Og til syvende og sist er det språket som gjelder:  

Uten et språk folk finner meningsfullt, kommer selv kongen til kort.