Kronikk: To konger og fire søstre

En gang for lenge siden var Olsok en av de viktigste dagene på primstaven. Olsok ble feiret til minne om Olav 2. Haraldsson (den hellige), som falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Kvelden og natten til 29. juli brant man bål og våket og mintes i ærbødighet Nordens viktigste helgenkonge. For Olav Haraldsson innførte kristenretten, døde på slagmarken for sin tro, og etter hans død skjedde mirakler få hadde sett til maken til. Raskt ble han erklært helgen, og raskt spredte ryktet seg utover Norges grenser om hvilke undre og mirakler som utspant seg etter kongens martyrdød.

I levende live var Olav en hardkokt kriger. Ifølge sagamateriale og kvad, dro han i viking bare 12 år gammel, herjet blant annet langs svenskekysten og i Finland, men ble døpt i Rouen ca. 1013. Hjemme i Norge kjempet Olav hardt for innføringen av kristendommen som den tredje og siste kristningskongen. Kristenretten ble innført på Moster i 1024, og med kristenretten kom betydelige endringer i det norske vikingsamfunnet. Kristenretten er grunnlaget for institusjonaliseringen av kristendommen i Norge, og den inneholdt regler om bygging og vedlikehold av kirker, om avlønning av prester, giftermål, helligdager, og forbud mot blant annet blodhevn, trolldom og blot.

Betydningen Olav har hatt som helgenkonge i middelalderen kan knapt overvurderes, og kirker er reist i hans navn også utenfor Norden. I Vestfold, som har landets største forekomst av middelalderkirker (21 stående kirker) er seks av dem viet til hellige Olav, et stort antall også i norsk sammenheng. Flere har pekt på Olavs status i Vestfold og bemerket at helgenkongen kan ha hatt en spesiell tilknytning hit.

Magnus Lagabøte ble født i Tønsberg 200 år senere, og han ble født inn i et dypt religiøst samfunn hvor gudstjenestegang, tidebønner og religiøse kunstuttrykk var sentralt i den lille prinsens livsverden. Som sønn av Norgesveldets mektige konge Håkon Håkonsson, ble gutten tidlig skolert. Hans læremestere var fra kongens hoff, og dette var gjerne høyt utdannede kirkelige embetsmenn som hadde studert i Europa. Magnus har som ledd i sin undervisning knelt foran Olavsalteret i vår rundkirke, og legender om den hellige kongens store bedrifter kan ha inngått i lille Magnus’ godnattfortellinger.

Da Magnus ble konge, besto hans viktigste kongegjerning i å dømme rettferdig. I middelalderen var kongen nemlig Guds stedfortreder på jorden, han var Guds ombudsmann som Gud måtte ha tillit til. (Hvis Magnus gjorde et slett arbeid som konge, ville han steke lenge og vel i skjærsilden på lik linje med andre syndere). Magnus så seg også som arvtaker etter Olav den hellige, noe som ga ham rett til å endre og videreutvikle eldre rett som Olav hadde etablert. Slik kunne Magnus innføre lover etter sine egne tanker om rettferdighet.

Idealet om en rettferdig konge, en rex iustus, er viktig for å forstå kongeembetet i middelalderen. I dannelsesverket Kongespeilet, som antakeligvis ble skrevet på oppdrag av Håkon Håkonsson, er rex iustus-idealet viet betydelig plass. Kongens styre legitimeres nemlig gjennom Gud - og Gud hedres ved å hedre kongen ved at han sitter på det øverste dommersete på jorden. Noen historikere mener at kongens rett til å benåde var grunnlaget for all makt i middelalderen.

En rettferdig konge måtte unngå å ta parti, han måtte ta alle sidene i saken i betraktning og dømme med kjærlighet. For å få hjelp til å dømme rettferdig og etterkomme rex iustus-idealet, kunne kongen konferere med Guds fire døtre.

Ideen om Guds fire døtre finnes i mange sammenhenger i middelalderen, og var en del av en felles europeisk åndsarv. Søstrene representerer de himmelske dydene sannhet, fredsommelighet, rettferdighet og miskunn som først ble omtalt i Salmenes bok, i salme 85: «Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferdighet og fred skal kysse hverandre». Etter jødisk tradisjon skal de fire døtrene ha bistått Gud med å ta avgjørelsen om å utvise Adam og Eva fra Paradis. Søstrene vant stor aktelse og popularitet i middelalderens kristne ideologi, og Magnus har flittig rådført seg med de fire søstrene da Landsloven ble utformet. I Mannhelgebolken, kapittel 18, kan vi lese: «…Derfor skal domsnemnden jevnlig gjøre det som er best for den anklagede, hvis de mener begge deler framstår like sannsynlig, fordi middelveien er svært smal, og jo smalere den er, desto mer er de velsignet, de som på den måten passer de fire søstres middelvei, som skal være med i alle rettferdige dommer slik at de finnes behagelige for Gud og passende for mennesker».

Olav levde i en tid hvor Guds fire døtre ennå var svært unge. Olavs kristenrett bærer også preg av dette, ved at lovene er enklere og mer kompromissløse enn vi ser i Landsloven.  For Magnus derimot, forholdt seg til fire søstre som var både rettferdige, sannhetssøkende, barmhjertige og fredsommelige. De rettledet ham og sørget for at lovene var til det beste for hvert et menneske. Hver stein skulle snus før dommen falt.