Museum og arkiv beveger tanker og speiler befolkningen

I 2018 viste Haugar kunstmuseum utstillingen «HEN, flytende kjønn.» Museet var fylt av samtidskunst som rokket ved hvordan mange av oss forholder oss til kjønn. Vår kultur har gjennom århundrer låst kjønn fast i to kategorier: det mannlige og det kvinnelige. Det er som menn og kvinner vi skal uttrykke oss – og det er som mann og kvinne vi skal elske hverandre.

Utstillingen fortalte oss at virkeligheten er langt mer komplekst og overskridende enn som så.

Det var Espen Esther Pirelli Benestad som holdt åpningstalen på utstillingen. Benestad er lege, spesialist i klinisk sexologi og professor emerit i sexologi ved Universitetet i Agder. Hen har markert seg på mange vis, men også som en ikke-binær transperson. Det har i vår kultur krevd et stort mot å stå frem som en kjønnsbegeistret og transbegavet person, ord hen selv har utviklet.

Espen Esther fortalte en historie i sin åpningstale. Om et lite dyr, den eneste av sin art, som vandret rundt på jorden. Ingen dyret møtte, snakket dets språk. Ingen lignet det. Eller ønsket å ta kontakt. Så ensomt det lille dyret må ha vært. En dag kom det inn i et rom, hvor det på den ene veggen hang et speil. Og da dyret kikket inn i speilet, fikk det for første gang se en annen som lignet. Som sendte et smil tilbake når det selv smilte. Som ikke vek med blikket, men så og anerkjente. Espen Esther fortalte at å komme inn på Haugar under utstillingen HEN, var det samme som å bli sett. Bli smilt til. Bli anerkjent og Inkludert.

Mange menneskers kjønnsidentitet og -uttrykk har blitt og blir tvunget inn i rammer og strukturer som er direkte livshemmende. Det er vår kultur som har skapt og opprettholdt disse føringene. De har vært til stede overalt, men det er bare de av oss som ikke kjenner seg hjemme i dem, som har merket at de er der. Og frem til ganske nylig var det nettopp de folka som selv tok ansvar og forsøkte å frigjøre seg selv og storsamfunnet fra dette åket. Ved å finne sammen, ved å protestere på overgrep og kriminalisering og sykeliggjøring. Ved å forsøke å være til på likeverdig grunnlag som rammefolket hadde mulighet til.

I fjor var det Skeivt kulturår. Og frem til to menn ble drept og 23 andre personer ble fysisk skadet i Oslo 25. juni, gikk vi inn i regnbuen, pyntet til fest. Angrepet var et sjokk. Terroren tok lokket av og viste oss hva som ligger og ulmer blant oss. Det har ikke roet seg. Ordskiftet er mørkere og sårere og vi kan ikke late som om Pride kun er en feiring.

Samfunnet må steppe opp. Museer og arkiv er viktige samfunnsinstitusjoner. Og offentlige føringer forteller at vi skal ta ansvar. Det finnes erklæringer mot hatytringer fra regjeringshold og ifølge straffelovens § 185 er det bestemt at personer som offentlig setter frem en "diskriminerende eller hatefull ytring", kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Det betyr at det er straffbart å true eller håne, eller fremme hat, forfølgelse eller vise ringeakt overfor noen blant annet på grunn av deres seksuelle orientering. Det betyr folkens, at det kan være straffbart å komme med uttalelser som "jævla homo".

Et uttrykk som for øvrig er av de vanligste brukt som skjellsord i norske skolegårder i dag. Det vet vi i Vestfoldmuseene veldig godt. For gjennom fortellerforestillingen «Du er FRI» produsert og gjennomført av forteller Charlotte Øster, har vi møtt tusenvis av skoleelever. Jeg selv har hatt ansvar for en workshop i etterkant, en diskusjonsøvelse om aksept for kjønnsuttrykk og kjønnsidentiteter. Å gjennomføre dette har ikke bare vært en søndagstur. Det har ofte vært en kronglete orienteringsløype, et slags maraton der mange unge ikke har vist forståelse for at det finnes et mangfold– men det også stått bøttevis av andre langs ruta og heiet. Og ikke så få har fortalt oss at vi har holdt et speil opp for dem, som de sjelden har hatt anledning til å titte inn i.

Hva har vi tatt utgangspunkt i for å lage fortellerforestillingen «Du er FRI»? Det mest nærliggende for museer og arkiv er å bruke våre egne samlinger. Og fortellerforestillingen «Du er FRI» gjør akkurat det. Den tar utgangspunkt i skeiv historie, i levde liv. Arkiv er dessverre overveldende fulle av intoleranse rettet mot mennesker som ikke har fulgt samfunnsnormene. Denne «arkiverte uretten» - som forfatter og historiker Bjørn Westlie har kalt det – har Charlotte trukket ut av magasinene våre og fra minneinnsamlinger. Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen har gitt uvurderlig støtte og bidrag.

Forestillingen tar dessuten tak i holdningene våre, utfordrer dem og hvordan vi forvalter de verdiene som vi liker å holde frem i et såkalt likeverdig, tolerant og mangfoldig samfunn.

Vi har lagt til rette for at Charlotte Øster kunne lage og vise «Du er FRI» - av den grunn at museer og arkiv skal fremme demokrati, medborgerskap, toleranse, åpenhet og mangfold. Alle de fine orda ville vi omsette i praksis, slik at marginaliserte grupper, som for eksempel de av oss som er skeive, skal slippe å ta hele ansvaret selv. For vi skal være med på å løfte frem de skadelige markørene, vi skal vise hvordan de har vært og er til stede i samfunnet vårt. Hvordan de har styrt synet vårt på hvordan kjønn bør uttrykkes og hvem kjærligheten skal deles med og rettes mot. Vi vil være en arena for dialog, toleranse og bevissthet rundt konsekvenser for hatefull språkbruk og handlinger rettet mot kjønnsmangfoldet.

Målet vårt er å gjøre dette så kompetent, lyskraftig og respektfullt at alt det destruktive vil sprekke som troll for solen. Det er derfor like viktig å vise at Skeivt liv egentlig ikke er annet enn folk som er og som elsker. Så komplisert – og like vel så enkelt. Man kan diskutere biologi på harde livet, men i bunn og grunn handler det om hva slags organisasjon eller hva slags medmenneske man ønsker å være. Museer og arkiv er først og fremst til stede for å speile og dokumentere befolkningen. For å vise og bevare alles avtrykk. Dessuten skal vi bidra til at sammenhengene mellom fortiden og samtiden kommer tydeligere frem. Vise at de beslutningene vi tar, språket vårt, holdningene våre, hvordan vi organiserer oss har lange linjer. Samfunnet vårt er skapt av historien – og er med på å skape ny historie. Vi flyter ikke bare rundt i våre egne bobler, men er en del av en lang linje. Det betyr at det som har skjedd har fått konsekvenser – og at det vi selv gjør nå kommer til å påvirke andre senere.

Og det skal vi fortsette å gjøre helt til den der ene, som trodde at hen ikke delte skjebne med noen andre, kjenner seg tatt imot og vist frem med samme selvfølge som alle andre.