Sven Foyns dagbok

Svend Foyn ble født i Nedre Langgate 18 i Tønsberg i 1809 og døde på gården Ramdal ved Tønsberg i 1894. Gjennom det meste av 1800-tallet, fram til sin død i 1894, satte han sitt preg på vårt lands historie.

Han var en foregangsmann innen den tekniske utviklingen av fangstmetoder, og han bidrog sterkt til de nye norske næringsveiene ishavsfangsten representerte. Både selfangst og hvalfangst gav etter hvert mange og viktige arbeidsplasser, ikke bare for vestfoldinger, men også for folk fra store deler av landet.

Foyn tok sitt styrmannssertifikat i 1829. I 1844 reiste han for første gang til Ishavet på selfangst. I 1864 startet Svend Foyn hvalfangst på Finnmarks-kysten, og ble den første som kunne drepe de største hvalartene i ett skudd.

Svend Foyn var en nyskaper med praktisk sans og utholdenhet. Han hadde ideene om nye fangstmetoder, og ved hjelp av mer teknisk kyndige personer ble granatharpunen en realitet. Han kombinerte de tekniske nyvinningene gjennom prøving og feiling.

Han bidro også på svært mange områder utenom selve hvalfangsten, i det de nye næringsveiene gav ringvirkninger for mange nærmiljøer. Verftsindustri, smedene som laget flensekniver og annet nødvendig fangstutstyr og ikke minst kolonialhandleren som utrustet fangstflåtene. Foyn skapte optimisme og utviklet et stadig mer spennende næringsgrunnlag.

Ved siden av arbeidsplassene han utviklet, bygget han blant annet arbeiderboliger for sjøfolk og enker, og han passet også på å gi arbeiderne åndelig føde gjennom blant annet nytt bedehus og skole for emissærer.

Svend Foyn fikk en rekke utmerkelser og æresbevisninger for sin innsats for å skaffe nye næringsveier og bedre økonomisk utvikling for Norge. Han var både en hvalfangstpioner og en viktig nasjonsbygger i et gryende, selvstendig Norge.

Svend Foyn (1809–1894) fra Tønsberg var blant den industrielle revolusjonens pionerer i Norge og foregangsmann innen den tekniske utviklingen av moderne metoder for hvalfangsten. Kombinasjonen av dampdrevne fangstbåter og harpunkanon med granatspiss som Foyn introduserte på 1860-tallet åpnet for fangst av de hurtige og oljerike finnhvalene som finnhval og blåhval. 

Svend Foyns metode som fulgte hans observasjoner fra fangstfeltet i Nord-Norge, la grunnlaget for den moderne hvalfangsten i global sammenheng. Dagboken er fra 1862–1883.

Svend Foyn (1809–1894) fra Tønsberg var blant den industrielle revolusjonens pionerer i Norge og foregangsmann innen den tekniske utviklingen av moderne metoder for hvalfangsten.

Kombinasjonen av dampdrevne fangstbåter og harpunkanon med granatspiss som Foyn introduserte på 1860-tallet åpnet for fangst av de hurtige og oljerike finnhvalene som finnhval og blåhval. Svend Foyns metode la grunnlaget for den moderne hvalfangsten i global sammenheng.

Hvalfangsten var en viktig næring for Vestfold, men hvalfangsten skapte også ringvirkninger som betød mye for både økonomi og arbeidsplasser. Verftsindustrien fikk et stort oppsving under hvalfangstperioden, men også smedene som laget flensekniver og annet nødvendig fangstutstyr og kolonialhandleren som utrustet fangstflåtene, skapte optimisme og et godt næringsgrunnlag.

Svend Foyn var gjennom egen virksomhet, og ringvirkningene den skapte, med på å bidra til Tønsbergs utvikling. Svend Foyn tok også et sosialt ansvar og bygget blant annet arbeiderboliger for sjøfolk og enker, bedehus og skole for emissærer.

Svend Foyns dagbok er en svært viktig kilde til Foyns virksomhet idet det er bevart svært lite dokumentasjon fra før 1870.

Arkivet etter Svend Foyn omfatter over 11 hyllemeter og dekker årene 1842–1904.

Svend Foyns dagbok ble gitt som gave til Stiftelsen Vestfold Fylkesmuseum fra Svend Foyns familie i Tønsberg i mellomkrigsårene. Først i 1985, drøye 50 år senere, fikk Vestfold Fylkesmuseum overført hoveddelen av arkivet etter Svend Foyn. Dette skjedde på initiativ av styret i Svend og Lena Foyns Misjonsfond, og ordningen av de 96 arkivpakkene ble gjennomført før overføringen til museet. En mindre tilvekst kom til museet først på 1990-tallet.

Innholdsmessig er arkivet rikholdig, og ut over å vise etableringen av fangstvirksomheten, viser det også Foyns sterke sosiale engasjement. Arkivmaterialet består fortrinnsvis av korrespondanse og regnskap knyttet til Foyns forretningsvirksomhet, men det finnes også noe materiale av mer privat karakter.

Korrespondansen inneholder fortrinnsvis brev og telegrammer sendt til Foyn. Ut fra brevenes adresser kan man følge Svend Foyns omfattende reisevirksomhet. Det vil finnes brev som er mottatt både i Tønsberg og når han var stasjonert i Finnmark, på Island eller Færøyene. Brevene omhandler alt fra spørsmål om driften av hvalfangststasjonene, til tekniske spesifikasjoner knyttet til utstyr eller for eksempel salg av hvalskjeletter.

Regnskapsmaterialet inneholder dokumentasjon langt ut over det man vanligvis forbinder med regnskapsbilag. Her finnes også mannskapslister, proviant og utstyrslister, avregninger over utført arbeid, hyre- og kjøpskontrakter for å nevne noe.

Spor etter Foyns sosiale engasjement finnes blant annet i kontrakter, anbud og bestillinger knyttet til byggingen av bedehus, sjømannshjemmet og den private borgerskole i Tønsberg. Det finnes dokumentasjon om Svend Foyns Arbeiderboliger og Asylet helt tilbake til 1862 og frem til 1904.

Dagboken var i en årrekke utstilt på museet, men inngår nå i sin opprinnelige arkivmessige sammenheng. Dagboken er katalogført under serie K – Dagbøker.

Svend Foyns dagbok er en velbrukt liten bok som er innbundet i et mørkebrunt skinnbind. Begge permer har blyantholdere av skinn, og ryggen har opprinnelig hatt seks tversgående gullstriper. Dagboka har en høyde på 16,6 cm og bredde på 11,2 cm.

Her skriver konservator Kaisa Bengtsson om konserveringen av dagboken før den skulle digitaliseres, og om hvordan slike gamle bøker best bør oppbevares.

Konservering av dagboken

Dagboken kom inn til konserveringsverkstedet på grunn av problemet med mugg som delvis skjulte teksten. Den var relativt hel i sitt fine skinnbind, men altså plettet innvendig av fukt og et godt lag mugg. Boken ble lagt under stereomikroskopet for å konstatere hvilken type mugg det var snakk om. Det liknet mest død hvitskimmel. Den blir grå eller svart når den ikke er aktiv mer og er ganske lett å fjerne. Jordslag derimot etterlater det meste av det svarte stoffet. Permene og snittene ble støvsugd først. Muggen satt på de første og siste sidene. Da den ble fjernet med støvsuging og en ganske hard pensel, trådte teksten frem. Den hadde vært delvis skjult under det hårete laget. Mugg vokser inn i sitt medium og etterlater lysere flekker i papiret når den fjernes.

Oppbevaring

Det beste for dagboken er å forsynes med bufret papir på de oppslag hvor det var mugg og fuktflekker. Bufret silkepapir er preparert med basisk kalsiumkarbonat (CaCO₃) og kan derved oppta og nøytralisere de sure produkter som papiret utsondrer. Tiltaket bremser nedbrytningen. Ytterst pakkes dagboken i silkepapir og gis en eske i syrenøytral kartong for å skjerme boken mot støtskader. Klimaet ved oppbevaring skal være tørt og svalt, med tanke på muggskadene. NB. Ved luftfuktighet over 65 % våkner muggen igjen.

Svend Foyns dagbok ble skrevet om bord på skipet «Eliezer» fra 1862 til 1883. Inntil 1866 handler dagboken bare om selfangst, men fra dette året konsentreres dagboknotatene seg om hvalfangst.

Dagboken inneholder opptegnelser over mannskapet og ellers mange vær- og vindobservasjoner samt kursutregninger. Tegninger av harpuner bakerst i boken viser at han i ledige stunder syslet med forbedringer av dette våpenet. Her ble faktisk den første spiren til hvalkanonen og den moderne hvalfangst lagt. Bakerst i dagboken finnes det også årsberetninger helt tilbake til 1864. Dette er korte oversikter over det Svend Foyn på grunnlag av hvert enkelt fangstårs erfaringer mente burde forbedres eller suppleres av redskaper og utstyr til neste sesong.

Svend Foyn hadde en pen og velskolert håndskrift, noe vi blant annet kan se av andre skriftlige kilder som er bevart etter ham. Men dagboksnotatene kan man se er skrevet raskt ned på papiret og ofte under forhold som har gjort det vanskelig å få blyanten til å lystre. Flesteparten av sidene bærer preg av til dels utydelig og sjuskete skriving. Det er tydelig at notatene har blitt skrevet ned i en fei, sannsynligvis under selve hvalfangsten og i dårlig vær.

Som mange andre skrivekyndige på denne tiden, vakler Foyns paleografi sterkt mellom gotiske og latinske bokstaver. Denne inkonsekvensen bidrar til å gjøre dagboken noe vanskeligere å forstå.

Boka er stort sett skrevet med blyant, og bare unntaksvis med blekk. Noen sider i dagboken er skadet av fuktighet, noe som har ført til at blyantskriften og spesielt blekket i deler av dagboka delvis er blitt utvisket. Dette har bidratt til å gjøre dagboka vanskelig å tyde i transkripsjonen.

Svend Foyn brukte mange forkortelser i dagboken sin. Språket er også preget av en del feilstavelser. Hele ord og setninger kan være glemt, og noen steder ser vi at uteglemte ord, sannsynligvis i ettertid, er plassert inn i teksten med piler og henvisningsstreker. Dette har vært en utfordring for transkripsjonen.

Transkripsjon

Vi har valgt å transkribere sidene fra hvalfangstens gjennombruddsår; 1866. Årene før dette handler dagboken bare om selfangst.

Foyns opprinnelige tegnsetting og ortografi er i stor grad beholdt. Dersom rettelser og tilføyelser har vært helt nødvendig for å forstå innholdet, har dette blitt tydelig merket. Har det vært umulig å forstå skriften er det skrevet et spørsmålstegn (?).

Det meste av omkostningsoverslag, lengde- og breddeberegninger er utelatt fra transkripsjonen fordi de ofte står i et svært løst forhold til selve dagbokteksten. Dagbokens tegninger og skisser er verdifulle supplement til dagboksnotatene og kan sees på den digitale kopien.

Det er Haakon Livland, konservator ved Slottsfjellsmuseet som har stått for transkriberingen. Han fant det nødvendig å gjennomgå hele originalmanuskriptet på nytt, selv om deler av dagboken ble transkribert av lektor Roar Tank i forbindelse med Arne Odd Johnsens bok «Svend Foyns og hans Dagbok» fra 1943. Også den gang ble kun deler av Foyns dagbok gjennomgått. Det var forresten etter utgivelsen av denne boken at dagboken ble avlevert av nå avdøde skipsreder Svend Foyn Brun til Stiftelsen Vestfold Fylkesmuseum, Tønsberg.

Harpun
En harpun er et fangstredskap. Den består at tre deler, harpunhode, skaft og line, og hensikten er å sikre et bytte, ikke å drepe det. I mange tilfeller vil selvsagt en harpun kunne drepe et bytte, men det ligger ikke innebygd som intensjon i selve redskapet. Gjennom flere tusen år har avliving vært en sekundær operasjon som skjedde etter at et bytte var sikret. Dette gjelder ikke bare for fangst med harpuner, men i høy grad også ved bruk av pil og bue, spyd, fangstgroper, ledegjerder, feller, garn osv.

Det tradisjonelle avlivingsredskapet brukt mot en harpunert hval, var en lanse eller et lensespyd, og operasjonen omtales som å lense hvalen. Senest rundt 1820 finner vi imidlertid tanker om at avlivingen alternativt kunne skje ved hjelp av eksplosiver.

Bombepil
Sommeren 1850 overvar Svend Foyn en demonstrasjon av en bombepil konstruert av Jacob Nicolai Walsøe (1819-1869) fra Lødingen i Nordland. Det er ikke bevart tegninger av den, men det er ikke noe i veien for at Walsøe hadde ideen fra amerikanske forsøk, som ble en del omtalt i ulike media og miljøer i samtiden. Etter beskrivelsene var hans bombepil i alle fall ikke ulik de amerikanske, og han sto for så vidt overfor de samme problemer som dem, nemlig at pilen – for ikke å være farlig for den som avfyrte den – ikke måtte eksplodere før den hadde trengt inn i dyret. Dertil måtte ladningen være stor nok til å drepe.

Eksperimenter
Foyn så med interesse på forsøket og staten bevilget en mindre sum til Walsøe som fortsatte sine eksperimenter. I Hammerfest fikk han hjelp av en smed, men pengene strakk ikke til og uten patentbeskyttelse var det fritt fram for enhver å forbedre oppfinnelsen. Hvem som skal tilskrives de ulike elementer av det fangstsystemet Foyn etter hvert kom til å få patent på, er høyst uklart.

Erik Eriksen
I Hammerfest var det flere involverte, bl.a. ishavsskipper Erik Eriksen (1820-88) fra Lyngør, som Foyn av en eller annen grunn må ha fattet særskilt interesse for, siden han overtalte ham til midlertidig å flytte fra kone og barn i Hammerfest og bosette seg i Foyns husstand i Tønsberg. At Foyn ikke har hatt tanker for annet enn selfangst fram til 1862 og at han nærmest over natten bestilte en hvalbåt, synes lite overbevisende. At han i 1857 bestilte to kanoner sterkere enn de han tidligere hadde kjøpt, indikerer at han en stund allerede hadde syslet med tanker om annet enn selfangst, nettopp i det tidsrommet han samarbeidet med Eriksen. Vi kan derfor ikke avskrive Eriksen som en mulig inspirasjonskilde for Foyn.

Spes & Fides
Da Spes & Fides seilte nordover våren 1864 var det med syv kanoner på bakken, én i front og tre på hver baug. Foyn sier at det ga ham mulighet til å skyte fire skudd mot hver side, to harpunskudd og to granatskudd. Enn så lenge arbeidet han altså i tråd med det tradisjonelle prinsippet, først fange, så drepe. Resultatet var nedslående, og året etter dro han i stedet på selfangst før han i 1866 igjen la utmed Spes & Fides, denne gang mot Øst-Island der en berømt amerikansk hvalfanger, Thomas Welcome Roys (ca. 1816-77), hadde tatt islandsk statsborgerskap og drev forsøk med en rakettharpun. 

Foyn noterte seg riktignok at ”Harpunen hvori Linen er” og sprenglegemet utgjorde en enhet, men han synes å ha vært vel så fascinert av de elastiske guttaperkastroppene og det solide manilatauverket som ble brukt for å hindre hvalen i å synke, for ikke å snakke om de 33 fot lange amerikanske hvalbåtene som ble satt ut fra moderskipet og rodd.

Senere hen fordømte han riktig nok disse, men i dagboken sin 9. juli 1866 slo han fast at dersom Spes & Fides hadde en slik båt, ville det gi to sjanser for å få fangst, og om båten var så stor at det kunne monteres harpunkanon forut, kunne det plasseres en granatkanon på hver side!

Fortsatt så altså ikke Foyn granatharpunen som en løsning.

På Spes & Fides hadde han nå 15 kanoner med mulighet for åtte skudd til hver side, fire harpuner og fire granater. Det var en umulig fremgangsmåte. Granatene kastet seg på tvers og noen prellet av.

”Harpun i Piil”
At Foyn med uttrykket ”Harpun i Piil”, som han skriver i dagboken 1. juli 1868, mener en granatharpun, er ingen overbevisende tolkning, for resten av året og året etter skjøt han fortsatt harpun og granat hver for seg. Hadde han allerede funnet løsningen, ville han neppe skutt bare denne enslige granatharpunen, tatt i betraktning de problemene de løse granatene voldte. Så sent som 24. april 1869 eksploderte en granat i kanonen, og hvalen måtte drepes med lanse.

Tidsforsinker
Det var med andre ord et selvstendig problem å få granaten til å eksplodere på riktig tidspunkt, ikke ved anslag, som en artillerigranat, og slett ikke før, men så lang tid etter anslaget at granaten var trengt tilstrekkelig dypt inn i byttet. Til dette trengtes en tidsforsinker.

Det var sognepresten i Ramnes, Hans Morten Thrane Esmark (1801-82), som hjalp Foyn med å løse dette problemet. I Foyns patentbeskrivelse fra 1870 var det i granatens bakre ende ført et glassrør like inn i svartkruttet. Glassrøret inneholdt svovelsyre og var plassert mellom harpunens agnorer. Når harpunlinen blestrammet ved ”fast fisk”, slo agnorene ut, glassrøret ble knust og syra fikk granaten til å eksplodere.

Paradigmeskifte
Selve paradigmeskiftet i hvalfangsten – bruddet med en 10 000 år gammel tradisjon – skjedde i det øyeblikket Foyn skrudde granaten fast på harpunen, ikke fordi det var hans idé, men fordi det var han som løste alle de praktiske problemene dette fangstsystemet førte med seg. Det dreide seg om alt fra grove dimensjoner til finmekanikk, men først og fremst dreide det seg om å ha tilstrekkelige økonomiske midler og vilje til å arbeide i årevis med et problem uten at det ga avkastning.

Hvem som til syvende og sist overbeviste Foyn om at han måtte skru granat og harpun sammen, forblir uavklart.