Folkemusikk i Vestfold - arkivert og i levende live

Tekst: Kristian Juel, arkivar ved Vestfoldarkivet

Anerkjennelse av at tradisjonsmusikk fra Vestfold har en tydelig og særegen verdi, også i en nasjonal målestokk, lot lenge vente på seg. Da den første store bølgen av innsamling av folkemusikk og folkediktning tok til omkring 1850, var det få innsamlere som fant veien til Vestfold. Komponisten Ludvig Mathias Lindeman, som for ettertiden er den mest kjente folketonesamleren fra denne tiden, hentet riktignok noen melodier og sanger fra Andebu på slutten av 1860-årene (Gaukstad 1986), men særlig mer oppmerksomhet ble regionen ikke viet.

«Rilenes land»

Det var den såkalte uberørte og opprinnelige folketonen de fleste var på jakt etter, ubesudlet av urban eller utenlandsk påvirkning. Den kjente dikteren og bladmannen Aasmund Olavsson Vinje mente at språklig dialektbruk ga en grei pekepinn på hvor man fant slik uberørt musikk. “Der Maalet er gamalt og godt, der er Visediktning og gamalt Felespil og Dans deretter,” skrev han i Dølen i 1859. I flatbygdene på Østlandet, som Vinje, nok med en litt nedsettende snert, kalte for “rilenes land”, var derimot den «gamle Musikken sogodtsom i alt gløymd og den nye teikn upp bådi til Dans og Song».

Vinje skrev dette i en tid da runddansmusikken utfordret tradisjonell bygdedans mange steder. Forsvarerne av de eldre dansene, som springdans og halling, var engstelige for at runddansformene som vals og etter hvert reinlender, masurka og polka, skulle ta fullstendig knekken på de gamle dansetradisjonene. Særlig i bynære områder, som Vestfold, var det mange bygdeungdommer og spillemenn som tok til seg disse nye motedansene, med stor entusiasme.

Skepsis til runddansmusikken, både fra en kulturell elite og et tradisjonsbundet spillemannsmiljø, forsterket nok også forståelsen av at en opprinnelig og særegen norsk folkemusikk, den fant man hovedsakelig i områder der runddansfarsotten ikke riktig hadde fått fotfeste. Sammenfallende med at Vestfold lå utenfor det tradisjonelle hardingfeleområdet, hardingfela ble jo som et nasjonalinstrument å regne i løpet av 1800-tallet, virket dette nærmest diskvalifiserende på Vestfold som et særlig interessant folkemusikkområde for innsamlerne. 

Erling Bøe

Selv om Lindeman altså hadde notert noen sanger og melodier fra Vestfold, skulle det ta lang tid før det ble foretatt større og mer systematiske innsamlingsarbeider av tradisjonsmusikk her. Manglende interesse utenfra og seiglivede myter til tross, det skortet ikke på lokale musikktradisjoner. Det var flust av sentrale og ettertraktede spillemenn i Vestfold på 1800-tallet. Etter at stadsmusikantprivilegiene ble opphevet omkring 1800, kunne bygdespillemennene lovlig tre frem i offentlighetens lys og tilby musikk til bryllup, andre viktige seremonier og bygdefester der samværsdans var en selvfølge. Flere av disse spillemennene var også notekyndige og noterte ned og samlet inn lokal dansemusikk. Blant annet etter brødrene Ole (1818-1894) og Borger Kruke (1828-1896) fra Hedrum stammer det flere notebøker med gamle danser, også flere lokale springdansvarianter.

Fiolinisten Erling Bøe (1895-1953) kom ikke fra et slikt spillemannsmiljø, men hadde likevel en sterk forkjærlighet for den vestfoldske folketonen. Bøe vokste opp i Sandar og ble en klassisk skolert fiolinist som blant annet var med å stifte Sandefjord Orkesterforening i 1930. Senere på 1930-tallet satte han i gang et stort innsamlingsarbeid av folketoner og reiste mye rundt i Vestfold for å komme i kontakt med personer som kunne spille eller synge gamle melodier og viser i Vestfold-tradisjon eller gi ham informasjon om noter eller notebøker. På bakgrunn av materialet han fant mente Bøe at Vestfold-musikken helt tydelig hadde en særegen tone.

Erling Bøe samlet nærmere 300 Vestfold-melodier og -sanger. Han hadde ambisjoner om å utgi bakgrunns- og notematerialet han hadde samlet som del av en større avhandling. Han hadde fått noe støtte til innsamlingen og bearbeidingen av denne, blant annet fra Vestfold Historielag, men kunne nok ha ønsket seg en større tilslutning til arbeidet. Bøe døde i 1953, og noen bok eller avhandling ble aldri sluttført. Materialet etter Erling Bøe ble avlevert til Universitetsbiblioteket i Oslo og finnes i dag som del av Norsk folkemusikksamling, men kopier av samlingen finnes på Vestfoldarkivet i Sandefjord. 

Elev av Erling Bøe, fiolinisten Oddvar Styrmo, ønsket å hedre den gamle læremesteren ved å formidle Bøes innsats for folkemusikken i Vestfold. Mot slutten av 1970-tallet, gjennom foredrag og artikler, blant annet i Vestfoldminne, løftet Styrmo fram Bøes arbeid og ga eksempler på hva slags musikktoner som Bøe hadde hentet frem fra glemselen. På et arrangement i regi av Vestfold Historielag på Vestfold Fylkesmuseum i Tønsberg i desember 1981 sang Styrmo blant annet en særegen Vestfold-variant av den kjente folkevisen «Pål sine høner» for et interessert publikum. På dette møtet deltok også en annen person som skulle få stor betydning for innsamlingen og tilgjengeliggjøringen av folkemusikk i Vestfold, Øystein Gjerde (1952-1993). 

Ny interesse

Øystein Gjerde var en del av en ny generasjon folkemusikere og innsamlere. Det var nemlig noe nytt som hendte innen folkemusikkmiljøet på denne tiden - over hele landet. Siden slutten av 1960-tallet hadde man merket en stadig økende interesse for og revitalisering av norsk tradisjonsmusikk. Nå fikk også mange unge, særlig i byene, øynene opp for folkemusikken og folkedansen. De årlige landskappleikene oppnådde rekordpåmeldinger av både deltakere og publikum, og mange ville lære seg å spille hardingfele og danse springdans. Samtidig var runddansmusikken, nå bedre kjent som gammeldans, på full fart tilbake - mer populær enn noen gang. 

Denne nyvunne interessen for norsk tradisjonsmusikk skulle også sette sine tydelige spor i Vestfold. I et voksende folkemusikkmiljø, i leikarringer og bygdeungdomslag, var det flere som nå begynte å stilte seg spørsmålet om det ikke fantes toner, melodier eller danser som var særegne og typiske for Vestfold? Noe må vel vi også ha her?

Da bygdeungdomslaget nasjonalt satte i gang kampanjer for lokale registreringer og innsamlinger av folkemusikk og folkedans, kom også Vestfold på banen. Det ble satt ned en nemnd for folkelig musikk, sang og dans i Vestfold som skulle ta seg av innsamlingen. Arbeidet ble innledet på slutten av 1970-tallet med Anne Grethe Huseby, Svein Aakerholt, Per Ola Norshus og Øystein Gjerde i spissen. Av disse ble Gjerde en primus motor som la ned utallige timer med frivillig arbeid. Særlig aktiv var han i 1981 da han fartet på kryss og tvers i fylket på jakt etter informanter og musikere som kunne fortelle om tradisjonsmusikk i Vestfold.    

Gjerde-samlingen

Selve innsamlingsarbeidet startet nærmest som et detektivarbeid. Et besøk hos en informant førte gjerne til tips som brakte nemnda videre til nye personer med viktige opplysninger - og som igjen viste vei til flere. Da ble også en bastant avgrensing av prosjektet vanskelig. Etter hvert ble det klart for nemnda at det ikke bare var tradisjonell bygdedans- eller runddansmusikk som var av interesse. Også folkeviser, sangleiker og religiøse sanger ville nemnda gjerne vite mer om. Gjennom Øystein Gjerdes arbeid på Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord kom han også i kontakt med mange tidligere hvalfangere. I tillegg var det, ikke uventet her i Vestfold, mange av de andre informantene som hadde en kobling til hvalfangsten eller sjøfarten. Da ble det også nærliggende for nemnda å ta til seg hvalfangstviser og andre folkelige sanger fra livet til sjøs.

Den nok viktigste informanten for innsamlingsnemnda var felespilleren Anton Svendsen Myrvoll (1895-1986) fra Vassås i Hof. Han var også godt kjent for nemnda fra før ettersom Svein Aakerholt hadde vokst opp på Vassås med Myrvoll som nabo. Anton Svendsen Myrvoll var barnebarn av spillemannen Anton Myrvoll d.e., og han hadde selv lært mange slåtter av bestefaren i unge år. Myrvoll d. y var nok derfor den siste betydelige spillemannen i Vestfold i levende tradisjon, altså med en førstehånds tradisjonslinje tilbake til 1850-tallet da bestefaren var aktiv spillemann. Nemnda tok opp flere lange og innholdsrike lydopptak med Myrvoll der han spiller slåtter, forteller om dem, om seg selv, om andre spillemenn han har kjent, spilt sammen eller om lokale spillemenn som har virket før hans egen tid. Selv om Myrvoll var godt opp i 80-årene da disse opptaket ble gjort og selv sier at han ikke har spilt slåttene på mange år, er opptakene et unikt kildemateriale til eldre slåttetradisjoner i området der Myrvoll var aktiv, noe som i tillegg til store deler av Vestfold også inkluderer Sandsvær i dagens Kongsberg kommune.

Blant andre sentrale informanter fra innsamlingsarbeidet var Kristoffer Kalleberg, sønn av spillemann og klarinettist Martin Kjeldsen Kalleberg fra Svarstad og Sverre Huseby, sønn av felespiller Paul Huseby fra Våle; to spillemannssønner som begge også selv ble dyktige og populære musikere. Sangerne Gerda Finsberg Hansen fra Horten og Ole Gabriel Yndestad fra Stokke viste folkelige sangtradisjoner og sangleiker, mens Einar Kleppan fra Sandefjord ga et godt tidsbilde av hvalfangstviser samt det musikk- og kulturlivet som fantes til sjøs.

Nemndas arbeid med samlingen ble avsluttet i 1986. Gjerde-samlingen, som den kalles, består av hundrevis av noter og visetekster, notisbøker, registre, diverse innsamlinger og 69 lydbåndkassetter med samordnede intervjuer og musikk - i tillegg til kopier av opptak gjort av Egil Bakka ved Rådet for folkemusikk og folkedans i Trondheim, i dag Norsk senter for folkemusikk og folkedans. Nærmere 60 musikere og andre informanter med tilknytning til Vestfold er intervjuet, og intervjuene er dessuten skrevet ut. Gjerde-samlingen er digitalisert, og alle lydopptakene er i dag tilgjengelig via Vestfoldarkivets webside og andre digitale formidlingsløsninger. Vestfoldarkivet arbeider nå med å digitalisere og tilgjengeliggjøre det papirbaserte materialet, det vil si notebøker, transkriberinger, notater med mer. Den fysiske samlingen kan også studeres på Vestfoldarkivets lesesal.

Vestfold-musikken i dag

I tillegg til innsamlingsarbeidet var Øystein Gjerde også en aktiv deltaker i det utøvende folkemusikk- og folkedansmiljøet i fylket og spilte både hardingfele og vanlig fele. Han var med på stiftelsen av Sandar spellemannslag og deltok på flere kassettinnspillinger av tradisjonell Vestfold-musikk. 

Helt fram til i dag har det vært flere aktive folkemusikk- og folkedansgrupper i Vestfold, som Sandarringen, Haugtussa leikarring i Larvik, Borre leikarring og Tunsberg leikarring. Både musikere og dansere fra Vestfold har flere ganger deltatt på landskappleiken, sist i Lom sommeren 2023 da Siw Utsigt og Christine Bjønness-Nilsen fra Tunsberg leikarring danset mens Karolina Westling trallet Springdans fra Vestfold etter Borger Kruke. Springdansen fra Vestfold har dessuten gjennomgått flere rekonstruksjonsrunder siden 1970-tallet, også i nært samarbeid med nestoren innen norske folkedanstradisjoner, professor Egil Bakka i Trondheim. 

Den store folkemusikkbølgen fra 1970-tallet avtok en del inn mot 1990-tallet, og oppmerksomheten rettet mot tradisjonsmusikk fra Vestfold ble en periode mindre. I de senere årene har imidlertid tradisjonsmusikken igjen fått et oppsving lokalt og også nådd tydelig frem på den nasjonale scenen.

Først ble folkemusikken i Vestfold samlet i bokform av forfatter og musiker Reidar Ottesen i 2018, i nært samarbeid med Svein Akerholt. Boka gir en god inngang til særlig spillemannsmiljøet i Vestfold på 1800-tallet og et godt stykke ut på 1900-tallet. Boka inneholder dessuten et stort antall noter til tradisjonell Vestfold-musiķk. Ottesens bok baserer seg i stor grad på Gjerde-samlingens kildemateriale og gir et godt og oversiktlig bilde av dette. Men også tidligere tiders forsøk på å samle inn Vestfold-musikk er inkludert i boka, og Ottesen har derfor, på mange måter, sluttført Erling Bøes ønske om å samle Vestfold-musikken mellom to permer. 

Både Gjerde-samlingen og annet aktuelt kildemateriale har dessuten inspirert og blitt kildegrunnlag for flere masteroppgaver de senere år, både innenfor estetiske og historiske fag, som omhandler tradisjonsmusikk i Vestfold.

Ikke minst finnes det et aktivt utøvende folkemusikkmiljø i Vestfold som også i stor grad har oppsøkt tradisjonsmaterialet som finnes. I 2021 kom platen Lyden av Vestfold med sangerne Karolina Westling, Tone Krohn, Rikke Christine Roseng, Tone Juve og Elfi Sverdrup ut. Her er melodier og sanger helt fra Lindemans innsamling og fram til i dag representert, også sanger og regler som sangerne selv har samlet inn. Elfi Sverdrup, som eksempel, har helt siden slutten av 1970-tallet innhentet en lang rekke Vestfold-sanger innen ulike sjangre, og mye av dette materialet er i dag tilgjengelig på Vestfoldarkivet. I 2022 kom dessuten durspiller Anita Solheim Bråvoll fra Andebu med mer Vestfold-musikk presentert på plata Dansær himmætte. Her spilles gammel slåttemusikk fra Vestfold både på én- og torader. Noter og musikk er hentet fra spillemennenes egne notehefter og fra Gjerde-samlingen.

Vestfold er ikke lenger en hvit flekk på det nasjonale folkemusikkartet. Det langvarige arbeidet med å samle inn, bevare og ikke minst å formidle levende tradisjonsmusikk fra fylket har også blitt lagt merke til på den nasjonale folkemusikkscenen. Samtidig skal ikke folkemusikkartet nødvendigvis tegnes og markeres opp én gang for alle. Tradisjonsmusikk er en del av en levende immateriell kulturarv og er derfor ingen fast størrelse bundet til arkiver og notesamlinger. Arkivenes oppgave er å bevare de tradisjoner som har vært, men samtidig å kunne inspirere dagens tradisjonsmusikere og andre interesserte til å videreformidle og gjerne videreutvikle disse tradisjonene. I flere hundre år har folkemusikken, gjennom sangernes, musikernes og dansernes traderinger, og samtidig hjulpet frem av både indre og ytre påvirkninger, holdt seg populær og relevant for stadig nye generasjoner. Det er en slik utvikling som gjør tradisjonsmusikk til tradisjonsmusikk - og som holder den i levende live.

Litteratur:

Bøe, Erling, “Vestfold-musikk. Av et foredrag på historielagets årsmøte 7. juni 1936, av Erling Bø.” s 311-313 i Roar Tank (red.). Vestfoldminne 1932/40. Tønsberg: Tønsbergs Aktietrykkeri, 1940

Bøe, Erling. “Spelmenner i Vestfold Av violinisten Erling Bøe, Oslo.” s 123-127 i: Harald Hals II (red.). iVestfoldminne. V. Bind. 1943-1947. Tønsberg: Tønsbergs Aktietrykkeri, 1947

Gaukstad, Øystein. “Ludvig Mathias Lindeman samler folkemusikk i Andebu”. s 40-43 i: Per Thoresen (red.). Vestfoldminne 1986. Tønsberg: Tønsbergs Aktietrykkeri, 1986

Ottesen, Reidar. Folkemusikken i Vestfold. For «borgere, bønder og den gemene hop». Oslo: Novus Forlag, 2018

Styrmo, Oddvar. “«Så ska´du spela på fiolaten din». Litt om danser og spilllemenn i Vestfold i forrige århundre”. s 31-37 i: Erling Eriksen. Vestfoldminne 1978. Tønsberg: Tønsbergs Aktietrykkeri, 1978

Vinje, A. O. Skrifter i samling. Bind 1. Kristiania: J. W. Cappelen, 1916

Artikkelen sto først på trykk i Vestfoldminne 2023