En av Lars Christensen støttespillere i de polare spørsmål var Bjarne Aagaard (1873-1956). Christensen hadde gitt Aagaard i oppdrag å skrive om fangst og forskning i Sydishavet og han fikk i den forbindelse vide fullmakter til å kjøpe inn polar- og hvalfangstlitteratur. Aagaard hadde utstrakt kontakt med en brukthandel i London.
Ved en anledning kjøpte han for 5 shilling et admiralitetskart fra 1839, utstedt som følge av en parlamentarisk resolusjon til James Clarc Ross’ ekspedisjon til Antarktis 1839-1843. Kartet hadde tilhørt Sir Joseph Dalton som deltok på Ross’ ekspedisjon. På kartet var Bouvetøya slett ikke anmerket som britisk. Tvert om sto det et spørsmålstegn ved navnet som indikerte at man var usikker på øyas eksistens – 14 år etter at Norris angivelig skulle ha okkupert den.
Christensens interesse for Bouvetøya må ses i lys av hvalfangsten.
For det første ville øya gi de flytende kokeriene hans et nødvendig landbasert støttepunkt. Dertil ville den gi tilgang til nye fangstfelt utenfor Falklandssektoren og dermed også uavhengighet fra britisk overhøyhet.
På en imperiekonferanse i London 1926 hadde britene fattet et prinsippvedtak, en resolusjon som kunne tolkes dit hen at de siktet mot en annektering av hele sydpolskontinentet.
Den norske annekteringen av Bouvetøya 1. desember 1927 gikk følgelig ikke upåaktet hen. Selv om øya var oppdaget av en franskmann i 1729 ble den i 1825 besøkt av den britiske kaptein Norris som hevdet at det var snakk om to øyer. Colonial Office oppfattet den følgelig som britisk og hadde allerede tilkjent hvalfangstrederiet Johan Rasmussen & Co enerett til å utnytte øya til hvalfangst, noe det norske Utenriksdepartementet var ukjent med.
Den endrede britiske holdningen til annekteringen av Bouvetøya må ses i lys av overgangen til pelagisk fangst. Det skjedde svært fort, nesten i løpet av en eneste sesong, 1927/28. Siden hvalfangsten var i ferd med å forflytte seg til det åpne hav kunne britene vanskelig gjøre sin politiske dominans gjeldende. I disse havområdene var Norge den eneste nasjonen som kunne konkurrere med britene om hvalen – ingen andre nasjoner hadde på dette tidspunkt pelagiske ekspedisjoner i Antarktis.
I denne situasjonen, for å få beholde Bouvetøya, forpliktet Norge seg til å respektere britiske vedtak på Imperiekonferansen i 1926 og til å regulere hvalfangsten. Dette førte til den norske hvalloven av 1929, som kom til å danne mønster for Genève-konvensjon av 24. september 1931 og derigjennom påvirket senere internasjonale avtaler om hvalfangstregulering. Slik sett fikk annekteringen av Bouvetøya stor betydning innflytelse på hvalfangsten videre.
Ved lov av 27. februar 1930 ble annekteringen av Bouvetøya stadfestet med status som norsk biland. Øya ligger nord for det området som reguleres av Antarktistraktaten, og er derfor uomtvistelig norsk. Den 17. desember 1971 ble det vedtatt fredningsbestemmelser som naturreservat.
Også annekteringene av Peter I’s øy i 1929 og Dronning Maud Land i 1939 var resultatet av Christensens virksomhet.
Les mer om Christensens interesse for og annekteringen av Bouvetøya her.
Fotografier fra ekspedisjonen til Bouvetøya
(Link til egen side med bilder)
DS Norvegias reiserute
24.09.27 – Avreise fra Sandefjord
26.09.27 – Skagerrak
27.09.27 – Nordsjøen
30.09.27 – Rotterdam
02.10.27 – Nordsjøen
03.10.27 – Den engelske kanal
05.10.27 – Biscayabukta
07.10.27 – Syd Atlanteren
09.10.27 – Nord Atlanteren
17.10.27 – St. Vincent
19.10.27 – Nord Atlanteren
27.10.27 – Syd Atlanteren
18.11.27 – Cape Town
19.11.27 – Syd Atlanteren
30.11.27 – Bouvetøya
01.01.28 – Syd Atlanteren
22.01.28 – Grytviken
24.01.28 – Syd Georgia
30.10.28 – Gotthull, Syd Georgia
06.11.28 – Grytviken
08.11.28 – Syd Atlanteren
16.12.28 – Bouvetøya
22.12.28 – Syd Atlanteren
05.01.29 – På fangstfeltet (mot Syd Georgia)
Regulering av hvalfangsten
Tekst av Jan Erik Ringstad, Hvalfangstmuseet.
Den norske hvalloven av 1929 var den første lov om fangst av hval på det frie hav. Hovedprinsippene i loven ble nedfelt i Genèvekonvensjonen av 1931 og i senere internasjonale reguleringsavtaler. Men om krefter i Norge ivret for loven, var den like mye en følge av diplomati.
Mot å beholde Bouvetøya etter den norske annekteringen i 1927, krevde britiske myndigheter at Norge skulle forplikte seg til å respektere britiske vedtak på Imperiekonferansen i 1926 og til å regulere hvalfangsten. Krav om regulering av hvalfangsten var fremsatt allerede før første verdenskrig, både av franske og tyske biologer.
Reguleringen av hvalfangsten skjedde gjennom Stortingets vedtak av Lov om fangst av bardehval 21. juni 1929.
Nye prinsipper
Hvalloven innførte flere nye prinsipper i forbindelse med hvalfangst. Den:
- Forbød fangst av retthval, hunnhval med unge, og hvalunger.
- Krevde effektiv utnyttelse av dyrene.
- Ga anledning til å forby fangst i tropiske og subtropiske farvann.
- Ga anledning til å pålegge telegraf- og telefonforbindelse på feltet; mellom fangstbåtene og kokeriet eller landstasjonen.
- Skytterne og hvalbåtmannskapene måtte ikke lønnes slik at deres fortjeneste kun var avhengig av antall skutte hval.
- En fatavgift på 20 øre skulle settes av til forskning og til offentlig kontroll av at loven ble overholdt.
Et supplerende reglement til loven kom 19. juli 1930:
- Bestyreren måtte stanse fangsten hvis kokeriet ikke tok unna på forsvarlig måte.
- Reglementet påla bruk av autoriserte fangstdagbøker og beskrev hvordan de skulle føres. Raderinger og overstrykninger måtte ikke forekomme, rettelser måtte tilføyes som anmerkninger.
- Fangstforbudet ble utvidet med blåhval under 60 og finnhval under 50 fot.
- Alle kokerier pliktet å ta med offentlig kontrollør som på feltet skulle ha egen lugar. For ham skulle rederiet ha 3 kroner døgnet i kost og losji.
- Både lov og reglement skulle slås opp om bord.
Les om internasjonal hvalfangstregulering, snl.
Lovens betydning
God statistikk
Fangstdagbøkene ga data for «International Whaling Statistics» i Sandefjord, opprettet 16. august 1929 etter britisk anmodning.
God statistikk var avgjørende for den fangstregulering franske og tyske biologer krevde alt før første verdenskrig.
Genèvekonvensjonen av 1931
Fra 1926 ledet professor Johan Hjort en internasjonal komité som oppfordret Folkeforbundet til å samle eksperter på området. Arbeidet førte til Genèvekonvensjonen av 24. september 1931 som i hovedsak bygde på den norske hvallovens prinsipper.
Konvensjonen kom til å danne mønster for senere internasjonale avtaler om hvalfangstregulering, og slik sett fikk den norske hvalloven atskillig internasjonal innflytelse. Men den var ikke et ensidig norsk tiltak. Selv om også ulike norske miljøer arbeidet for regulering, var britisk diplomati omkring en fjern øy (Bouvetøya) med på å presse loven fram. For øvrig fikk ikke Bouvetøya i seg selv den betydning for hvalfangsten som Lars Christensen hadde sett for seg.