Fra minneboka

Den siste tida har det vært stor oppmerksomhet rundt eldreomsorgen i Norge. De eldre er en stor og sammensatt gruppe som ofte glemmes når museer og andre kulturaktører lager sine tilbud. Museene har et samfunnsoppdrag som tilsier at vi skal være et museum for alle. Da er det viktig å kunne gi et museumstilbud også til de som ikke lenger fysisk er i stand til å besøke våre arenaer. Prosjektet «Fra minneboka» bidrar til at Vestfoldmuseenes museumstilbud også er tilgjengelig for eldre på sykehjem.

I februar og mars får sykehjem og nærmiljøsenter i Larvik besøk av forestillingen «Fra minneboka: Barndom». Forestillingen er et samarbeid mellom Larvik museum og Larvik kulturskole. Målet er å gi eldre en god kulturopplevelse og bringe tilbake og forsterke minner.

Erindring eller reminisens er et viktig begrep i eldreomsorgen. Muligheten til å hente fram eller snakke om hendelser fra livet sammen med andre gir bedre livskvalitet. Alderdom kan gi hukommelsesproblemer og mange kan føle nederlag fordi de ikke lenger får til ting de tidligere har mestret. Forskning på effekten av erindring viser at livshistorisk minnearbeid kan gi økt velvære, selvrespekt og kan bidra til å styrke identitetsfølelsen. 

Flere andre museer, blant annet Teknisk museum og Oslo museum har i mange år invitert demensrammede til museene gjennom prosjektet «Møte med minner». Her er nettopp dette minnearbeidet viktig.

I Vestfoldmuseene har vi utviklet vår egen variant, sammen med Larvik kulturskole, som har fått navnet «Fra minneboka». I vårt prosjekt har vi valgt å selv reise ut på sykehjem og nærmiljøsentre. På den måten kan vi gi et tilbud til mange flere, også de som ikke er friske nok til å besøke museene.

Forestillingen «Fra minneboka» er laget av Sølvi Haraldseth Lysnes fra Larvik kulturskole og Ane Ringheim fra Larvik museum. Tanken om et samarbeid startet allerede i 2019. Både museet og kulturskolen hadde hver for seg prosjekter som rettet seg mot eldre på sykehjem, og tanken om å forene kreftene og lage et helhetlig tilbud som kombinerte musikk, bilder, filmklipp, museumsgjenstander og gode historier tok form.

Prøveforestillingen skulle hatt premiere i mars 2020, samme uka som Norge stengte ned. Prosjektet ble utsatt, men tanken om et samarbeid fortsatte. Da sykehjemmene åpnet for besøk igjen, ble den aller første «Fra minneboka»-turneen et faktum.

I 2021 feiret Larvik sitt 350-års-jubileum, og «Fra minneboka»-turneen var en av kommunens satsinger som sikret at også eldre på sykehjem fikk ta del i jubileumsfeiringene. Temaet for jubileumsforestillingen var nær byhistorie, feiringer og merkedager. Forestillingen ble en suksess, og ble også filmet og lagt ut på byjubileets egne YouTube-kanal.

Turneen i 2021 skapte stor etterspørsel etter flere forestillinger. Tilbakemeldingene fra sykehjem og pårørende var at dette ønsket man mer av. Dermed ble det satt av tid og ressurser til å lage en turné også i 2022. Denne gangen var temaet for forestillingen hvalfangst, en næring som de aller fleste Larviksfolk har hatt et forhold til. Forestillingen ble laget i samarbeid med Inger-Lise Krekling på Hvalfangstmuseet. Turneen ble gjennomført i samarbeid med Den kulturelle Spaserstokken i Larvik kommune, og forestillingen ble også gjennomført to ganger i Sandefjord kommune.

Temaet for årets forestilling er barndom, og penser innom temaer som leker og leking, skoletid, krigsår, barnetimen for de minste, idretts- og musikkliv.

I forestillingene spiller gjenstandene en viktig rolle. Vi har fått lov til å ta gjenstander ut av magasinet, og bringer dem med oss ut på turné. Vi har også skaffet oss en del rekvisitter. En Kurér-radio, ei skøytelue, en gammel teddybjørn, lange underbukser, ei hvaltann, et glansbildealbum, beksømstøvler og parfyme er eksempler på gjenstander som tas med ut på sykehjemmene og nærmiljøsentrene.

Det å få lov til å ta alle sansene i bruk er viktig for å sette i gang gode erindringsprosesser. Det var en sterk opplevelse på et sykehjem da en eldre mann med demens fikk ei skøytelue i handa, og reiste seg begeistret opp og fortalte hvordan han hadde slått selveste Hjallis under et ungdomsmesterskap på skøyter. En eldre kvinne som fikk litt av parfymen 4711 på håndleddet begynte henført å fortelle om hvordan hun pleide å sitte på sengekanten å se på at moren gjorde seg klar til lørdagsbyturen. Gjenstandene, filmklipp, bilder og historier er museets bidrag inn i dette prosjektet.

Musikk er kanskje den aller sterkeste måten å frambringe minner på. Samarbeidet med Larvik kulturskole har derfor vært helt avgjørende for dette prosjektet. Musikkpedagogen og musikeren Sølvi H. Lysnes har lang erfaring med å synge for og med eldre mennesker på sykehjem. Hun trakterer flere instrumenter og er svært dyktig til å velge ut og framføre sanger som vekker minner hos de eldre. Hun kommuniserer svært godt med de eldre, og får dem med seg i musikken.

I løpet av forestillingen blir det tydelig hvordan musikken berører. Det har vært noen sterke øyeblikk, for eksempel når vi har fortalt om små jenter og gutter i Larviksdistriktet som hadde faren sin på hvalfangst halve året, og denne formidlingen har gått rett over i sangen «Hvis jeg var en fugl» som handler om nettopp dette savnet etter pappa. Da har det ofte vært tårer i øyekroken.

Noen sanger bidrar til spontan allsang, for eksempel «Teddyen min» av Grethe Kausland eller sangen «I morgen er det søndag», som for mange var siste sangen som ble sunget før man fikk gå hjem fra skolen på lørdager. Vekslingen mellom sanger, gode historier, filmklipp, bilder og gjenstander gir variasjon i uttrykk, og forsterker fortellingen på en god måte.

Forestillingene har også blitt filmet og tilgjengeliggjort på kommunens sykehjem. Tilbudet skal kunne brukes for de eldre som ikke er friske nok til å delta på forestillingen i sykehjemmets felleslokaler. I slike tilfeller kan beboeren se forestillingen på en ipad på sengekanten sammen med en pårørende eller ansatt. Ansatte og pårørende ved flere sykehjem har fortalt at filmversjonen av forestillingen har gitt mulighet for gode samtaler med den gamle i rolige omgivelser.

Forestillingen har vært framført på sykehjem, på nærmiljøsenter og gjennom åpne forestillinger for et allment publikum. Vi har lagt stor vekt på at forestillingen har form av dialog med publikum. Ofte bidrar publikum med fine og spennende historier. På forestillingen om barndom ble to eldre menn sittende og diskutere hvordan reglene egentlig var når man skulle kaste på stikka. Og da vi fortalte om hvalkokeriet Norhval, spurte en eldre mann som hadde jobbet på Norhval om vi visste hva Norhval ble kalt. Han fortalte med stor munterhet at det store kokeriet ble kalt for «Fjøset» fordi det var så mange fra Lågendalen (fra landet) om bord. Denne historien vakte stor munterhet under forestillingen og ble en historie vi kunne fortelle videre på våre senere forestillinger.

Når de eldre under forestillingene forteller historier eller deler minner, skaper det liv i forestillingen, gir ny informasjon for oss på museet, og bidrar dessuten til at de ansatte på sykehjemmene får bedre kunnskap om beboerne. Det hjelpe de ansatte med å stimulere minner også i tida etter forestillingen. En ansatt ved et sykehjem fortalte at hun ikke ante at en av beboerne hadde gått på skøyter, og at det han fortalte under forestillingen ga henne mulighet for nye samtaleemner.

Museenes rolle som arenaer for inkludering, mangfold og sosial bærekraft blir også debattert internasjonalt. På konferansen Museums, Health & Wellbeing Summit, som gikk av stabelen 6. og 7. februar i år, handlet flere av innleggene om hvordan museene som åpne dialoginstitusjoner har sammenbindingskraft i det samfunnet de er en del av.

Rapporten Pleasure, Connection and Purpose, les den her, som kom ut i februar 2023, peker på noe av det samme: Museenes samlinger og historier kan bidra til at publikum «feel emotionally connected to other people, things and places. Museums have the potential to make people feel appreciated or valued by others, […] and make them feel connected to their local history, heritage, or sense of place”

Museumsmannen og biologen John Falk framholder i sin bok The Value of Museums at vi lever i en tid med store utfordringer og raske skift som gjør at mange mister følelsen av forankring. Museer, mener han, kan bidra til wellbeing, økt livskvalitet, ved å være en forbindelseslinje mellom fortid og nåtid, gi gode opplevelser og forankring. 

I den nye museumsmeldinga Musea i samfunnet – Tillit, ting og tid, understrekes museenes rolle som åpne dialogsinstitusjoner som bestreber seg på å ha et tilbud til alle deler av befolkningen. I museumsmeldinga heter det blant annet at

«Det å gjera musea tilgjengelege for alle er slik ikkje eit spørsmål om velvilje, det er ein demokratisk rett å kunna gjera seg nytte av kulturtilbod. Regjeringa ser det som heilt sentralt at tilboda frå musea kjem flest mogeleg til gode, i tråd med gjeldande politikk for jamstilling […] I tida framover vil det vera naudsynt å sjå kritisk på kven som har reell tilgang til arenaer og innhald ved musea, og fremja tiltak som siktar mot at fleire har høve til å gjera bruk av kulturgoda, ubunde av bakgrunn og funksjonsnivå.»

Prosjektet «Fra minneboka» er en del av Vestfoldmuseenes pågående arbeid med å ta museenes samfunnsoppdrag om mangfold og sosial bærekraft på alvor.