<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=&lt;!-- Meta Pixel Code --&gt; &lt;script&gt; !function(f,b,e,v,n,t,s) {if(f.fbq)return;n=f.fbq=function(){n.callMethod? n.callMethod.apply(n,arguments):n.queue.push(arguments)}; if(!f._fbq)f._fbq=n;n.push=n;n.loaded=!0;n.version=&#39;2.0&#39;; n.queue=[];t=b.createElement(e);t.async=!0; t.src=v;s=b.getElementsByTagName(e)[0]; s.parentNode.insertBefore(t,s)}(window, document,&#39;script&#39;, &#39;https://connect.facebook.net/en_US/fbevents.js&#39;); fbq(&#39;init&#39;, &#39;416894340368174&#39;); fbq(&#39;track&#39;, &#39;PageView&#39;); &lt;/script&gt; &lt;noscript&gt;&lt;img height=&#34;1&#34; width=&#34;1&#34; style=&#34;display:none&#34; src=&#34;https://www.facebook.com/tr?id=416894340368174&amp;ev=PageView&amp;noscript=1&#34; /&gt;&lt;/noscript&gt; &lt;!-- End Meta Pixel Code --&gt;&ev=PageView&noscript=1" />

Vestfolds krigsseilere

Vestfold hadde i krigsårene en dødelighet som var over dobbelt så høy som gjennomsnittet for landets fylker. Sjøfolkene var den klart største gruppen.

  • Bilde av Asbjørn Olafsen og familien før krigen (Foto/Photo)
    1/1
    Asbjørn Olafsen bakerst til vestre sammen med familien sin før krigen. Foto utlånt av familien.

"Krigsseileren"

I september 2022 hadde filmen «Krigsseileren» premiere på norske kinoer. Filmen er den mest påkostede norske filmen noensinne, og har fått strålende kritikker i avisene. 

I «Krigsseileren» møter vi kokken Alfred Garnes, som mønstrer på et norsk handelsskip høsten 1939. Vi får ta del i hans opplevelser som krigsseiler og den vanskelige etterkrigstida. Handlingen i filmen er lagt til Bergen, men den kunne like gjerne vært lagt til Vestfold. I sjøfartfylket Vestfold var det mange skjebner som likner de vi får kjennskap til i filmen.

Under andre verdenskrig var den norske handelsflåten og dens mannskap Norges viktigste bidrag.  Sjøfolkene fraktet varer som var livsviktige for de alliertes krigføring, konstant truet av fiendtlige torpedoer, flyangrep og miner.

Vestfold ble hardt rammet av krigen til sjøs. Ved krigens slutt hadde fylkets handelsflåte mistet halvparten av skipene og 46% av tonnasjen. I tillegg hadde fylket mistet åtte hvalkokerier og 30 hvalbåter.

De menneskelige kostnadene var enda større. Vestfold hadde i krigsårene en dødelighet som var over dobbelt så høy som gjennomsnittet for landets fylker. Sjøfolkene var den klart største gruppen. Av Vestfolds 1333 falne under krigen, var det bare rundt 200 som ikke var sjøfolk. Bare Oslo hadde flere døde enn Vestfold.

88 døgn i livbåt

  • Jens Kristian Limkjær. Foto utlånt av familien. (Foto/Photo)
    Jens Kristian Limkjær. Foto utlånt av familien.

En av sjøfolkene som mistet livet var 53 år gamle Jens Kristian Limkjær fra Østre Halsen. Han var gift, hadde tre barn, og var en erfaren sjømann som også hadde seilt ute under første verdenskrig.

Under andre verdenskrig var Jens Kristian Limkjær annenmaskinist på D/S Woolgar. Han mønstret på Tønsberg-skipet bare noen dager før Norge kom med i krigen. Skipet befant seg i Halifax i Canada da det kom melding om at Norge var angrepet. D/S Woolgar gikk mot Sør-Asia. Da Japan kom med i krigen i desember 1941 ble ferden i disse farvannene mye farligere. Likevel seilte D/S Woolgar flere turer mellom Colombo og Calcutta.

Den 23. februar forlot skipet Colombo med kurs for Surabaya på Java. Skipet var lastet med 4000 tonn kull og 500 tonn ammunisjon. Skipet hadde da et mannskap på 48, derav seks nordmenn, en estlender, tre briter og 38 kinesere.

Den 7. mars 1942 ble skipet angrepet av japanske bombefly. Mannskapet fikk ordre om å gå i livbåtene, og mens skipet sank, ble de overlevende pepret med skudd fra de japanske flyene. Ni av de som hadde vært om bord ble drept, og flere ble såret.

Jens Kristian Limkjær overlevde flyangrepene, og kom seg opp i en av livbåtene sammen med 23 andre. Livbåten var gjennomhullet av maskingeværkuler, men mannskapet fikk tettet de verste hullene, og Limkjær klarte å få reparert lensepumpa. Nå måtte mannskapet forsøke å ta seg til land på et sted som ikke var okkupert av japanerne. Det ble en lang seilas på svært knappe rasjoner.

Det var skutt hull i den ene vanntanken, så vannet måtte rasjoneres strengt. Maten besto av en skipskjeks, litt corned beef og en halv kopp vann daglig. Senere ble det enda mindre. De fanget måker og flyvefisk for å få i seg sårt tiltrengte kalorier, men likevel døde mange. Av de 24 som var om bord i Limkjærs livbåt, var det bare sju som fortsatt levde da de nådde fram til Andaman-øyene i Bengalbukta. Etter en livbåtseilas på 88 døgn kunne de overlevende endelig sette beina på landjorda igjen.

Gleden over å ha nådd land skulle imidlertid bli kortvarig. Det viste seg at japanerne hadde tatt kontroll over Andaman-øyene. Da de kom i land, stirret de snart inn i et titalls geværmunninger. Nå ventet japansk krigsfangenskap.

Det lange oppholdet i livbåten hadde kostet dyrt. På fengselssykehuset ble de overlevende undersøkt. Det viste seg at alle led av mangelsykdommen beri beri. Jens Kristian Limkjær fikk i tillegg dysenteri, og døde på sykestua i det japanske fengselet kort tid etter at han var kommet i land.

De fryktede Murmansk-konvoiene

I filmen «Krigsseilerne» får mannskapet beskjed om at de skal seile på Murmansk, noe som straks skaper frykt. Murmansk-konvoiene var svært farefylte, særlig på vinterstid. På grunn av drivisen ble ruta lagt tett opp mot Finnmarkskysten, og skipene var svært utsatt for tyske ubåt- og flyangrep. En vestfolding som seilte i konvoi mot Murmansk var Tjølling-gutten Asbjørn Olafsen.

Olafsen var eldst i en søskenflokk på åtte, og som 17-åring dro han til sjøs. Da andre verdenskrig brøt ut, var han på hvalfangst, og ankom USA med hvalkokeriet Thorshammer i 1941. I begynnelsen av 1942 mønstret han på det amerikanske skipet D/S Raceland som skulle gå fra USA til Murmansk med krigsmateriell. De såkalte Murmanskkonvoiene hadde stor betydning, og sørget for at Sovjetunionen fikk livsviktige forsyninger.

D/S Raceland krysset først Nord-Atlanteren til Skottland, der Murmansk-konvoien ble satt opp. Langs norskekysten kom skipet ut for en voldsom snøstorm. D/S Racelands to dampkjeler og ror sviktet, og skipet ble akterutseilt av konvoien.

Den 28. mars 1942 ble skipet oppdaget av tyske bombefly mellom Bjørnøya og Nordkapp. Det ble sluppet to bomber fra 30 meters høyde. Bombene ga skipet raskt slagside, og hele mannskapet måtte gå i livbåtene. Bare to av livbåtene kunne settes på sjøen. Asbjørn Olafsen fikk ikke plass i de store livbåtene, og måtte sammen med 11 andre gå om bord i to små aluminiumsjoller.

Livbåtene ble bundet sammen med de to jollene, men andre natten blåste det på nytt opp til storm, og man ble tvunget til å kutte fortøyningene mellom båtene. Kort tid etter oppdaget mannskapet i de store livbåtene vrakdeler fra jollene. Her slutter sporene etter 23 år gamle Asbjørn Olafsen fra Tjølling. Trolig har de to små jollene kantret etter kort tid, og i det iskalde farvannet hadde mannskapet ingen sjanse.

Den eneste overlevende

  • Ole Johan Næss. Foto utlånt av Krigsseilerregisteret. (Foto/Photo)
    Ole Johan Næss. Foto utlånt av Krigsseilerregisteret.

En krigsseiler som overlevde krigen og kunne fortelle om den etterpå var Ole Johan Næss. Han ble intervjuet til boka Syv fortellinger fra Norges krig på haveti 1993.

Da krigen brøt ut var han 17 år gammel og byssegutt på et norsk skip på vei mot Bermuda. Det skulle gå mer enn fem år før han fikk komme hjem. Da krigen brøt ut og norske skip ble satt inn i konvoifart, forsto den norske marinen at de måtte bevæpne skipene med skyttere, slik at de kunne han en sjans til å forsvare seg mot angrep.

Ole Johan Næss var en av dem som ble rekruttert til å bli skytter. Han gjennomgikk en kort opplæring ved marinens skytterskole i Dumbarton i Skottland, før han ble satt inn i aktiv tjeneste. Like før jul i 1942 fikk han beskjed om å mønstre på D/S Ingerfem.

"Det var ikke med noen spesiell glede jeg mottok beskjeden. Jeg visste at det var en gammel, kølafyrt holk, bygd før første verdenskrig, og regnet ikke akkurat med noen luksustilværelse om bord", fortalte Ole Johan Næss etter krigen.

Første juledag gikk konvoien ut fra Skottland med kurs for Halifax i Canada. Ute i Nord-Atlanteren møtte de vind og sterk sjø. Da den ene dampkjelen sviktet, klarte ikke D/S Ingerfem å holde farten, og måtte slippe konvoien. Nå måtte de holde posisjonen og vente på beskjed.

Den 29. desember lå Ole Johan Næss og sov i skytternes felleslugar da en kamerat stormet inn og ropte at skipet var blitt torpedert. Den tyske torpedoen hadde truffet midtskips, og skipet hadde på få minutter fått sterk slagside. I siste øyeblikk fikk de satt livbåten på vannet, og rakk akkurat å fire seg ned og fossro bort fra skutesiden før skipet forsvant i dypet.

De forsøkte å lyse etter overlevende i vannet, men ble skutt etter fra den tyske ubåten, og slukket lykta kjapt. Sjøvannet slo innover båten, og de åtte i livbåten satt med føttene i vann.

"Det var bitterlig kaldt, og våte som vi var, rystet vi av kulde. Jeg hadde en lighter og noen få sigaretter, og disse delte vi broderlig mellom oss."

De overlevende måtte holde seg fast for at bølgene ikke skulle skylle dem ut av båten. To ganger gikk båten rundt, og alle havnet i vannet. De klarte å få båten på rett kjøl og komme seg oppi igjen, men det tærte enormt på kreftene og livsgnisten. En etter en måtte mannskapet gi tapt.

"Da det lakket mot kvelden, ble styrmannen slått over bord av en styrtsjø. Vi fikk ham opp i båten igjen, men da var han helt groggy. Matrosen fra Trondheim og jeg holdt ham mellom oss, selv eide han ikke flere krefter. Langsomt ebbet livet ut av ham. Det skjedde nesten umerkelig. For sikkerhets skyld tok vi pulsen hans. Den hadde opphørt å slå, og havet fikk sitt tredje bytte denne dagen."

En av dagene skimtet mennene i båten et fly på himmelen. De viftet desperat med et stort gult flagg, men de ble ikke sett. Etter flere dager i livbåten i isende kulde mistet Ole Johan Næss en stund bevisstheten.

"Jeg hadde antakelig svimt av. Hvor lenge jeg var borte, vet jeg ikke. Da jeg kom til meg selv igjen var jeg alene i båten. Forundret stirret jeg rundt meg og fikk se en hånd som klamret seg til rekka. Det var fyrbøteren, en bergenser, som hang der. Jeg forsøkte å hjelpe ham opp, men ingen av oss hadde noen krefter igjen. Det siste han sa, var at jeg måtte hilse dersom jeg ble reddet. Så lot han taket gå og drev av sted med hodet begravet i bølgene."

De siste seks døgnene var Ole Johan Næss alene i livbåten, mens han gikk inn og ut av bevissthet. 13 dager etter torpederingen ble han funnet av en amerikansk fruktbåt.

"Jeg våknet av at det var noe som tutet. Det første jeg så, var et skip som ruvet høyt over meg. Jeg rettet meg opp for å vinke til dem, men det ble bare noen ynkelige bevegelser. Mannskapet hadde imidlertid sett meg."

Ole Johan Næss ble lagt inn på sykehus i Nord-Irland med koldbrann i begge beina og tilbrakte ti måneder på sykehus. Av de 41 om bord på D/S Ingerfem var han den eneste som overlevde.

"Det var bitterlig kaldt, og våte som vi var, rystet vi av kulde. Jeg hadde en lighter og noen få sigaretter, og disse delte vi broderlig mellom oss."

Ole Johan Næss, krigsseiler

Den vanskelige etterkrigstida

På Larvik sjøfartsmuseum finnes en liten utstilling som tar for seg skjebnene og historiene til ti krigsseilere fra Larvik. En av tingene vi er heldige og får lov til å stille ut der er jakka som krigsseileren Ole Johan Næss hadde på seg på da han vendte hjem til Larvik etter fem år borte fra byen.

Også for de overlevende hadde krigen kostet enormt. Mange av dem som hadde seilt ute under krigen bar med seg både fysiske og psykiske plager inn i etterkrigsårene. Noen hadde merket plagene allerede under krigen. For andre kom de helsemessige reaksjonene flere år etter at krigen var over.

Noen klarte seg relativt greit. Mange krigsseilere fra Larvik hadde jobb i hvalfangsten etter krigen, på Norhval. Andre orket ikke tanken på å skulle ut på havet igjen.

I dag ville nok mange fått diagnosen posttraumatisk stress, men da de kom hjem fikk de som hadde vært Norges viktigste bidrag til den allierte krigføringen ingen heder. Isteden fikk de dårlig oppfølging og liten forståelse for psykiske senskader. Det de slet med ble litt foraktelig kalt nerver, og det ble vist liten forståelse for de de slet med.

En ekstra påkjenning for mange var den manglende anerkjennelsen og kompensasjonen for innsatsen de hadde lagt ned. Først i 2013 ba daværende forsvarsminister, Anne-Grete Strøm-Erichsen, krigsseilerne om unnskyldning på vegne av det offisielle Norge.

  • Ole Johan Næss’ jakke og genser utstilt på Larvik sjøfartsmuseum. Foto: Kjersti Bache, Østlands-Posten. (Foto/Photo)
    1/1
    Ole Johan Næss’ jakke og genser utstilt på Larvik sjøfartsmuseum. Foto: Kjersti Bache, Østlands-Posten.
Kilder