Vestfolds krigsseilere

En av sjøfolkene som mistet livet var 53 år gamle Jens Kristian Limkjær fra Østre Halsen. Han var gift, hadde tre barn, og var en erfaren sjømann som også hadde seilt ute under første verdenskrig.

Under andre verdenskrig var Jens Kristian Limkjær annenmaskinist på D/S Woolgar. Han mønstret på Tønsberg-skipet bare noen dager før Norge kom med i krigen. Skipet befant seg i Halifax i Canada da det kom melding om at Norge var angrepet. D/S Woolgar gikk mot Sør-Asia. Da Japan kom med i krigen i desember 1941 ble ferden i disse farvannene mye farligere. Likevel seilte D/S Woolgar flere turer mellom Colombo og Calcutta.

Den 23. februar forlot skipet Colombo med kurs for Surabaya på Java. Skipet var lastet med 4000 tonn kull og 500 tonn ammunisjon. Skipet hadde da et mannskap på 48, derav seks nordmenn, en estlender, tre briter og 38 kinesere.

Den 7. mars 1942 ble skipet angrepet av japanske bombefly. Mannskapet fikk ordre om å gå i livbåtene, og mens skipet sank, ble de overlevende pepret med skudd fra de japanske flyene. Ni av de som hadde vært om bord ble drept, og flere ble såret.

Jens Kristian Limkjær overlevde flyangrepene, og kom seg opp i en av livbåtene sammen med 23 andre. Livbåten var gjennomhullet av maskingeværkuler, men mannskapet fikk tettet de verste hullene, og Limkjær klarte å få reparert lensepumpa. Nå måtte mannskapet forsøke å ta seg til land på et sted som ikke var okkupert av japanerne. Det ble en lang seilas på svært knappe rasjoner.

Det var skutt hull i den ene vanntanken, så vannet måtte rasjoneres strengt. Maten besto av en skipskjeks, litt corned beef og en halv kopp vann daglig. Senere ble det enda mindre. De fanget måker og flyvefisk for å få i seg sårt tiltrengte kalorier, men likevel døde mange. Av de 24 som var om bord i Limkjærs livbåt, var det bare sju som fortsatt levde da de nådde fram til Andaman-øyene i Bengalbukta. Etter en livbåtseilas på 88 døgn kunne de overlevende endelig sette beina på landjorda igjen.

Gleden over å ha nådd land skulle imidlertid bli kortvarig. Det viste seg at japanerne hadde tatt kontroll over Andaman-øyene. Da de kom i land, stirret de snart inn i et titalls geværmunninger. Nå ventet japansk krigsfangenskap.

Det lange oppholdet i livbåten hadde kostet dyrt. På fengselssykehuset ble de overlevende undersøkt. Det viste seg at alle led av mangelsykdommen beri beri. Jens Kristian Limkjær fikk i tillegg dysenteri, og døde på sykestua i det japanske fengselet kort tid etter at han var kommet i land.

En krigsseiler som overlevde krigen og kunne fortelle om den etterpå var Ole Johan Næss. Han ble intervjuet til boka Syv fortellinger fra Norges krig på havet i 1993.

Da krigen brøt ut var han 17 år gammel og byssegutt på et norsk skip på vei mot Bermuda. Det skulle gå mer enn fem år før han fikk komme hjem. Da krigen brøt ut og norske skip ble satt inn i konvoifart, forsto den norske marinen at de måtte bevæpne skipene med skyttere, slik at de kunne han en sjans til å forsvare seg mot angrep.

Ole Johan Næss var en av dem som ble rekruttert til å bli skytter. Han gjennomgikk en kort opplæring ved marinens skytterskole i Dumbarton i Skottland, før han ble satt inn i aktiv tjeneste. Like før jul i 1942 fikk han beskjed om å mønstre på D/S Ingerfem.

"Det var ikke med noen spesiell glede jeg mottok beskjeden. Jeg visste at det var en gammel, kølafyrt holk, bygd før første verdenskrig, og regnet ikke akkurat med noen luksustilværelse om bord", fortalte Ole Johan Næss etter krigen.

Første juledag gikk konvoien ut fra Skottland med kurs for Halifax i Canada. Ute i Nord-Atlanteren møtte de vind og sterk sjø. Da den ene dampkjelen sviktet, klarte ikke D/S Ingerfem å holde farten, og måtte slippe konvoien. Nå måtte de holde posisjonen og vente på beskjed.

Den 29. desember lå Ole Johan Næss og sov i skytternes felleslugar da en kamerat stormet inn og ropte at skipet var blitt torpedert. Den tyske torpedoen hadde truffet midtskips, og skipet hadde på få minutter fått sterk slagside. I siste øyeblikk fikk de satt livbåten på vannet, og rakk akkurat å fire seg ned og fossro bort fra skutesiden før skipet forsvant i dypet.

De forsøkte å lyse etter overlevende i vannet, men ble skutt etter fra den tyske ubåten, og slukket lykta kjapt. Sjøvannet slo innover båten, og de åtte i livbåten satt med føttene i vann.

"Det var bitterlig kaldt, og våte som vi var, rystet vi av kulde. Jeg hadde en lighter og noen få sigaretter, og disse delte vi broderlig mellom oss."

De overlevende måtte holde seg fast for at bølgene ikke skulle skylle dem ut av båten. To ganger gikk båten rundt, og alle havnet i vannet. De klarte å få båten på rett kjøl og komme seg oppi igjen, men det tærte enormt på kreftene og livsgnisten. En etter en måtte mannskapet gi tapt.

"Da det lakket mot kvelden, ble styrmannen slått over bord av en styrtsjø. Vi fikk ham opp i båten igjen, men da var han helt groggy. Matrosen fra Trondheim og jeg holdt ham mellom oss, selv eide han ikke flere krefter. Langsomt ebbet livet ut av ham. Det skjedde nesten umerkelig. For sikkerhets skyld tok vi pulsen hans. Den hadde opphørt å slå, og havet fikk sitt tredje bytte denne dagen."

En av dagene skimtet mennene i båten et fly på himmelen. De viftet desperat med et stort gult flagg, men de ble ikke sett. Etter flere dager i livbåten i isende kulde mistet Ole Johan Næss en stund bevisstheten.

"Jeg hadde antakelig svimt av. Hvor lenge jeg var borte, vet jeg ikke. Da jeg kom til meg selv igjen var jeg alene i båten. Forundret stirret jeg rundt meg og fikk se en hånd som klamret seg til rekka. Det var fyrbøteren, en bergenser, som hang der. Jeg forsøkte å hjelpe ham opp, men ingen av oss hadde noen krefter igjen. Det siste han sa, var at jeg måtte hilse dersom jeg ble reddet. Så lot han taket gå og drev av sted med hodet begravet i bølgene."

De siste seks døgnene var Ole Johan Næss alene i livbåten, mens han gikk inn og ut av bevissthet. 13 dager etter torpederingen ble han funnet av en amerikansk fruktbåt.

"Jeg våknet av at det var noe som tutet. Det første jeg så, var et skip som ruvet høyt over meg. Jeg rettet meg opp for å vinke til dem, men det ble bare noen ynkelige bevegelser. Mannskapet hadde imidlertid sett meg."

Ole Johan Næss ble lagt inn på sykehus i Nord-Irland med koldbrann i begge beina og tilbrakte ti måneder på sykehus. Av de 41 om bord på D/S Ingerfem var han den eneste som overlevde.